Det språklige anarki

I dag registrerer Finn-Erik Vinje med gru at folk flest synes det er helt greit at programlederne snakker dialekt i NRK. "Den logiske konsekvens av en slik dialekt- eller talemålsromantikk er at forskjellen på korrekt og ukorrekt språk oppheves, og at enhver språkrøkt som antaster medarbeidernes personlige vaner, kan avvises," skriver han i Aftenposten. Vinje mer enn antyder at man nå baner vei for "det språklige anarki".

Hvilken vidunderlig tanke!

Et kupp

Her en dag avla ubudne gjester en morgenvisitt hos den honduranske president Manuel Zelaya. Presidenten var etter sigende fortsatt ikledd pysj da militærets soldater gjorde sin putsch. Helt uten hensyn til det morgenstell som tilkommer en president, ble han ført bort og satt på et fly til Costa Rica.

Men var det virkelig et kupp? Det spurte Jan Arild Snoen seg i en loggføring nå nylig.

Snoen var for feig til å svare åpent "ja" eller "nei" på sitt spørsmål, men han lot det likevel skinne igjennom at han mente svaret var "nei". Det spørs dog om ikke hans konklusjon tok farge av hans politiske ståsted.

Kikkeren har riktignok aldri lest den honduranske grunnlov. Det ville dog overraske stort om denne grunnloven inneholdt en regel av typen "Høyesterett har myndighet til uten rettergang å avsette en folkevalgt president og instruere militæret til å pågripe og deportere ham".

Snoen påpeker med rette at presidenten "gikk ut over sine fullmakter". Men det synes like åpenbart at høyesterett og militæret gikk ut over sine fullmakter og satte grunnloven til side da presidenten ble tvunget fra makta.

Å beleire presidentpalasset og deportere presidenten er ikke god demokratisk kutyme. Skal man kvitte seg med en folkevalgt president, gjør man det som regel ved riksrett eller ved nyvalg. Noen slik prosess forelå ikke i Honduras.

Det synes underforstått i Snoens loggføring at det i dette spillet, nærmest av nødvendighet, må finnes minst én part som handler ut fra et demokratisk sinnelag: Det kan ikke være presidenten, så da må det være høyesteretten og militæret.

Min beskjedne påstand er at ingen part kan påberope seg rollen som demokratiets fanebærer i denne maktkampen. Samtlige parter har satt demokratiets spilleregler til side i kampen for å oppnå sine mål.

Så ja, dette er uten tvil et kupp. Snoens problem er at det er et kupp han kan like.

Hvem er du, din pervo?

Denne vevloggen har ikke mange lesere. Den har få lesere. Svært få lesere. I all hovedsak fungerer den som en ventil: Når jeg blir irritert, åpner jeg ventilen og slipper ut en loggføring eller to.

Likevel finnes det enkelte noksagter der ute som besøker kikkhullet, og noen av dem finner det ved hjelp av Google.

Det viser seg at det er vevloggens navn i seg sjøl og innlegget om kastraksjonsangst og vagina dentata som har gitt mest treff.

Det overrasker strengt tatt ikke, men det får meg til å lure: Hvem er disse folkene? Hvem er det som søker på "norsk voyeur" og havner her hos meg?

Samtidig erkjenner jeg at velplasserte stikkord øker lesertallet. Jeg vil derfor avslutte denne loggføringen med følgende bemerkning: sex teen ass naked vagina penis gay MILF porn fuck amateur sukkererter dagros kosebamse.

Høyre og Venstre

I Morgenbladet denne uka presenterer Alf van der Hagen sin visjon for partiet Høyre. Hans budskap kan oppsummeres i fire ord: Høyre bør bli Venstre.

Ideen om Canada

I dag skal jeg skrive litt om musikk. Eller ikke om musikk, egentlig, men om canadiske radiodokumentarer. Nærmere bestemt Glenn Goulds Solitude Trilogy, bestående av "The Idea of North", "The Latecomers" og "The Quiet in the Land", tre radiodokumentarer om isolerte mennesker i Canada.

Disse radiodokumentarene er ikke slikt man bare ramler over. Sjøl ble jeg gjort oppmerksom på verkene av en noe eksentrisk pianist som i likhet med Gould var djupt fascinert av Bach. Denne pianisten var på besøk hos meg en gang, og han hadde da med seg denne triple CD-en i en plastpose. Jeg trengte ikke spørre ham om å få låne dem, han insisterte. Og jeg ble umiddelbart fengslet.

Dette er mange år siden nå, og med tid og stunder fikk jeg levert tilbake CD-ene. Etter det har tanken på dem til stadighet dukket opp i bevisstheten min, oftest idet jeg har romstrert rundt i musikkforretninger, hvilket jeg ofte gjør, uten mål og mening. Så har jeg bladd igjennom platene under bokstaven "G" på "Klassisk", hver gang uten å finne annet enn Goldbergvariasjonene.

Nå nylig ble tanken på dem med ett mer påtrengende. Jeg veit ikke hvorfor, men jeg bestemte meg iallfall for å ta nettet til hjelp. Det viste seg raskt at trilogien jeg hadde lånt, var gått ut av produksjon. Jeg saumfarte nettet etter alle kunstens regler, men det eneste jeg fant, var et par overprisa Ebay-artikler og en torrent som ingen seeda.

Jeg var nær ved å gi opp. Men så kom gjennombruddet: Det viste seg at CD-ene fortsatt var i produksjon, men nå i ny drakt som en samling med fem CD-er kalt The Radio Artist. Jeg gikk sporenstreks til innkjøp, og etter få dager fikk jeg en spesialimportert pakke i postkassa.

Det noe helt spesielt med CD-er som er spesialimportert fra Canada. Jeg har riktignok bare importert musikk derfra én gang før, men magefølelsen sier meg at opplevelsen er allmenn. Første gang var det vokalbasert improvisasjonsmusikk fra et knøttlite canadisk plateselskap det var snakk om. CD-en kom i posten, innpakka i avispapir fra ei canadisk lokalavis og bundet med hyssing. Det eneste som manglet, var en håndskrevet kvittering.

Jeg gir meg til å tenke på distansen CD-ene må reise før de når meg her i Norge. Dertil passer det bra at det nettopp er en reise "The Idea of North" simulerer: En togreise nordover i Canada, fra byen i sør og oppover, innover i det store intet.

Som Bachs fuger, er Goulds radiodokumentarer komponert kontrapunktisk. Flere stemmer snakker samtidig, og personene som snakker, veksler om å ha hovedstemmen. Bak disse stemmene, og noen ganger foran, ligger kontentumet: Lyden av toget, kjerkeklokker, bølgene som skyller inn mot land. Radiodokumentarene er fengslende i sin flerstemmighet, en flerstemmighet som på samme tid forankrer og avløser den spenningen mellom ensomhet og fellesskap som radiodokumentarene tematiserer.

Det handler om å holde ut. Ikke bare om å holde ut med deg sjøl. Dette er sjølsagt en viktig del av tematikken: I ensomheten og isolasjonen i nord er du tvunget til å holde ut med deg sjøl, du må lære deg å leve med deg sjøl på en helt annen måte enn i byen, hvor du hele tida kan flykte fra deg sjøl. Dokumentarene handler dog like mye om å holde ut med fellesskapet. Man skulle tro at fellesskapet ikke fantes der i det isolerte nord, men det gjør det, og på en mer påtrengende måte enn i byen. I byen kan vi alltid stikke oss unna, holde løse relasjoner, svirre fra blomst til blomst. I isolasjonen i nord, derimot, er relasjonene få og sjeldne, men desto sterkere. Du må ikke bare holde ut med deg sjøl. Du må holde ut med fellesskapet.

Vel, sjøl har jeg aldri vært i Canada, jeg har aldri vært i nord, ei heller har jeg levd i isolasjon. Så hva er denne ideen om Canada for meg? Hva har jeg å holde ut med?

Norsk presse, terningkast 2

"Vi har i dag besluttet å ikke gå videre med noen slik foreslått endring." Check. "Det er med en viss undring jeg har fulgt debatten." Check. "Jeg oppfatter som statsråd at det er mitt ansvar." Check. "Jeg vil ikke kommentere prosessen rundt dette." Ch... hva behager?

I dag har kikkeren fulgt med på pressekonferansen til justisminister Knut Storberget (Ap) om "tildekking av hår" i politiet. Storberget gjorde det tidlig klart at han ikke ville svare på spørsmål om prosessen internt i forvaltningen og i regjeringen. Det var de frammøtte journalistene åpenbart ikke forberedt på.

Én etter én løftet journalistene sine rifler, siktet mot ministeren og fyrte av. Kikkeren kunne med en viss fascinasjon observere hvor mange skeive løp som var ute og gikk blant dem. Man skulle tro at erfarne politiske journalister har evnen til å formulere spørsmål som virker så tilforlatelige at politikeren tillater seg å svare på dem, for så å bli drevet fra skanse til skanse. Den gang ei.

Igjen og igjen stilte journalistene dødfødte spørsmål. Igjen og igjen svarte Storberget rolig at han ikke kommenterer prosessen. "Ja men, jeg spør jo ikke om prosessen," klynker journalisten. Storberget himler med øynene. "Det er implisitt i spørsmålet." Kun et par journalister maktet å stille så konkrete spørsmål at de faktisk fikk betydningsfulle svar. Hederlig omtale til dem, hvem enn de er.

Så, etter en drøy halvtime, gikk journalistene slukøra hjem. Storberget gikk ikke av, ikke denne gangen heller. For en nedtur. Skuffelsen var til å ta og føle på—varm og etsende som dampende oppkast, bestrødd med fordervede klumper av hat.

Veien videre kjenner vi alle. Først skal opposisjonslederne uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket. Deretter skal kommentariatet uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket. Til slutt skal de lærde uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket.

Samtidig, i en glissen lugar av et kontor, sitter Arne Johannessen og planlegger sitt neste stikk.

Kikkeren er død, lenge leve kikkeren

Hva skal skje med denne vevloggen når jeg dør? Hvor skal det bli av facebookprofilen min? Hva skal oppdatere min myspace? Vil jeg fortsatt stå oppført på kontaktlista di på MSN? Slike spørsmål burde stengt tatt ikke plage meg, men de plager meg likevel.

Alt krever passordbeskyttelse i dag. Jeg har flere passord. Jeg oppdaterer dem stadig. Passordene er det kun jeg som kjenner. Passordene er ikke skrevet ned noe sted. Når jeg dør, vil ingen av mine pårørende ha tilgang til dem. De vil kanskje ta kontakt med Blogger, Facebook, Myspace og Whatnot for å få lagt ned mine profiler, men hva med mine hemmelige brukerprofiler, de profilene bare jeg veit om? De kan de ikke gjøre noe med.

Jeg ligger altså godt an til å få evig liv i blogosfæren. Det eneste jeg har å frykte, er at mine verste fiender skal skjende mitt navn i kommentarfeltet. Det er, underlig nok, en tanke som gir meg trøst. Slik buddhister slår seg til ro med egen forgjengelighet ved å studere lik i de ulike fasene av forråtnelse, slår jeg meg til ro med mitt evige liv ved å kontemplere over evige fornærmelser.

Dette er ikke noe nytt problem. Da jeg og veven var i vår ungdom, støtte vi på en kar som kalte seg Helium. Han var et riktig vevtroll, en forhatt sabotør som gjorde sitt ytterste for å plage de bebrillede administratorene på IRC. Han lyktes.

Den 26. november 1999 grunnstøtte hurtigbåten MS "Sleipner" ved Ryvarden fyr. 16 personer og fire papegøyer strøyk med. Blant dem var Helium. I dagene etterpå sto hans medelever fram i lokalavisa, medelever som aldri hadde hatt noe med ham å gjøre, for å fortelle om hvor sympatisk han var, hvor dypt han var savnet. Liket hans ble funnet et år seinere, på 194 meters dyp, tre kilometer fra stedet der "Sleipner" gikk ned.

I utgangspunktet hadde jeg skåret over båndene til IRC på denne tida, men i dagene etter forliset besøkte jeg noen de lokale samtalekanalene av rein nysgjerrighet. Heliums triste skjebne var som ventet blitt gjenstand for debatt. "Jeg hater Helium, jeg er glad han er død," var kommentaren fra hans mest uttalte fiender. Andre protesterte, "Slik taler man ikke om den døde."

Slik taler man om den døde, og den døde tier.