tirsdag 13. oktober 2009

Trondheim

Nedre Bakklandet

For første gang i mitt liv har jeg besøkt Trondheim. Det er i grunn en skam at det skulle ta så lang tid før jeg kom meg opp dit, men nå er det altså gjort. Jeg har vært der, jeg har utforsket byen, smakt på det lokale brygget og møtt venner som er bosatt der oppe.

For å feire mitt første besøk i Trondheim, skal jeg nå anmelde byen. Trondheim er rett nok ikke noe galleri, ingen bok man kan lese eller et teaterstykke man kan beskue, det er en by, en levende by av asfalt og kloakk, og jeg har ingen illusjoner om å yte den rettferdighet i en slik liten anmeldelse. Likevel må det bli slik, for mitt forhold til Trondheim er som betrakterens forhold til et verk: Jeg var der bare for å kikke, for å snuse litt rundt og knipse noen bilder. Så følger noen overfladiske betenkninger, noen innfall og noen forhastede slutninger.

Trondheim framsto framfor alt, på godt og vondt, som en provinsiell by. Den var overraskende liten. Jeg hadde forestilt meg noe større, noe som var bygget mer i høyden, noe det var mer besværlig å orientere seg i, noe tettere, tyngre og mer larmende. Slik var det ikke. Jeg ble tvert imot slått av stillheten. Det var helt stille, så stille at man kunne høre alt. Dette slo meg først da jeg vandret i Nedre Bakklandet. Jeg tenkte at det ville vært fint å bo i lite trehus der, helt for meg sjøl med en liten hageflekk og alt, ingen lyder fra naboleiligheter, intet drønn fra trafikken, men det gikk snart opp for meg at i denne stillheten kan man aldri bråke. Naboenes nærvær, trass i hageflekkene, ville vært enda mer påtrengende, for her finnes ingen konstant bakgrunnsstøy som kamuflerer alle lyder. Idet jeg ble bevisst på denne trondheimske stillheten, nøt jeg den. Hadde jeg vært fastboende i den, derimot, ville det vært uutholdelig.

Bakklandet er en trivelig liten bydel. Det vil si, noen bydel er det knapt, det er vel mer snakk om ei gate. Igjen ble jeg overrasket over dimensjonene. På forhånd hadde jeg stålsatt meg: Jeg hadde bare noen timer på meg til å utforske byen og var beredt på at jeg ikke ville få tid til å beskue stort mer enn Nidarosdomen og Bakklandet. Jeg tok feil. Bakklandet tok vel et kvarters tid å utforske, så var jeg ferdig. Jeg satte meg på en lokal kafé med mitt reisefølge og ei venninne, drakk kaffe og spiste belgisk vaffel. Så gikk vi videre til Svartlamon.

Svartlamon hadde jeg naturligvis hørt litt om, men ikke nok til å ha noe presist inntrykk av hva som ville møte meg der. Også dette området framsto som lite mer enn ei gate. Det var noen sjapper der, litt graffiti og en kafé eller to, deriblant Ramp, hvor vi satte oss ned og bestilte mat.

Det er fristende å stille Bakklandet og Svartlamon opp mot hverandre. Det første stedet er tilsynelatende populært blant studentene i byen og har noe utpreget bobo* ved seg. Her finner man koselige små kafeer med interiør fra bruktsjappa og småbutikker hvor man kan kjøpe rare strikkeluer, lommebok laget av melkekartong og øredobber laget av knapper, for ikke å snakke om flagrende gevanter. Et koselig, men i lengden kjedelig sted, altfor smått og ensporet til å vekke vedvarende interesse. Hadde jeg bodd i Trondheim, ville jeg nok frekventert Bakklandet for å møte venner og gå på kafé, men området ville ubønnhørlig blitt redusert til et instrument for samvær og avkobling.

Svartlamon har på sin side en tristesse hvilende over seg. Nærværet av alkoholisme, rusmisbruk og lediggang er påtrengende. Det var god mat vi fikk servert på Ramp, men utover dette hadde området lite interessant å by på. De "alternative" butikkene var rene klisjeer, man finner så godt som identiske butikker i enhver større by i dette landet. Nettopp dette forsterker inntrykket av Trondheim som en provinsiell by. Det skjer ingenting banebrytende her, sjøl ikke de alternative delene av byen har noen kulturell eller politisk knivsegg å by på. Det man blir servert, er tvert imot fastgrodde alternativer, mosegrodde alternativer som aldri har vekket min interesse.

Så til Midtbyen. Den er det ikke mye å si om. Vi bodde på Comfort Hotel Lipp, et middelmådig hotell med tomme minibarer, tette sluk og en kjedelig frokost. Vi drakk øl på Mikrobryggeriet, og stedet var greit nok, interiøret nokså anonymt og klientellet for fragmentert til å si noe fornuftig om. Vi kom oss aldri på Brukbar, men sett utenfra virket stedet helt ok, det også. Nidarosdomen var fin, men katedraler er nå stort sett det samme hvor enn de står. For øvrig besto Midtbyen for det meste av kjedebutikker, 7-Eleven-sjapper og Egon-restauranter samt altfor mange tenåringer. Terningkast 3.

Alt i alt var mitt første møte med Tronheim hyggelig, og jeg fikk lyst til å besøke byen igjen, men kunne aldri tenke meg å bo der.

Det er med Trondheim som med Bergen: Det ville vært en ypperlig bydel i Oslo.

*Fransk forkortelse for "bourgeois bohême", slike velutdannede og oftest nokså velbemidlede folk som bor i gentrifiserte områder, spiser ruccolasalat og går på kunstutstillinger.

mandag 12. oktober 2009

Etter kolonet

"For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan." Slik begynner første bind av Karl Ove Knausgårds sjølbiografiske seksbindsverk Min kamp.

Det er ikke mange forfattere forunt å ha en skrivefeil allerede i bokas første setning, men Knausgård har altså klart det: Det skulle vært stor bokstav i første ord etter kolonet.

Regelen er som følger: "Når det som følger etter kolonet, er (minst) én helsetning, skrives det første ordet etter kolon med stor bokstav." (Finn-Erik Vinje, Skriveregler, s. 84.)

Ei bok

En langdryg togreise har i dag gitt meg anledning til endelig å lese ferdig Milan Kunderas magnum opus Tilværelsens uutholdelige letthet.

Fra før hadde jeg lest Latterens og glemselens bok, og denne likte jeg veldig godt, usedvanlig godt. Jeg hadde derfor høye forventninger til Tilværelsens uutholdelige letthet.

I første omgang ble forventningene slett ikke innfridd. Tvert imot mislikte jeg boka. Rollefigurene var irriterende, ufordragelige, bare en skjørtejeger og hans halvt sjølmedlidende, halvt psykopatiske kone, ingen jeg kunne identifisere meg med. Den vedvarende fikseringen på utroskap og sjalusi gjorde meg rent ubekvem, jeg fikk vondt av disse folkene, ville helst ikke vite av dem, klandret Kundera for i det hele tatt å ha kokt opp noen så vemmelige skapninger. Jeg fikk ingen sympati med dem, ingen innlevelse, og min avsky toppet seg til slutt da jeg nådde den evigtriste passasjen hvor fruen ble voldtatt... og nøt det.

Men så begynner det å skje ting i boka. Fra femte del og utover blir den stadig rikere, dypere og mot slutten også gripende.

Med andre ord: Den blir kitsch.

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen. Jeg vil bare anbefale boka. Og les den for all del ferdig: Halvlest står den i fare for å bli forhatt helt unødig.

fredag 25. september 2009

De farlige veiene

I dag kan Aftenposten på forsideplass fortelle oss at "halvparten av vedlikeholdsarbeidet på veiene er så dårlig at det kan føre til ulykker". Konklusjonen har særdeles godt belegg i artikkelen som følger på side 6: "Fører manglende styring til dårligere veier og dermed høyere risiko for ulykker?" spør Aftenposten. "Ja," svarer riksrevisor Jørgen Kosmo.

Mer er det ikke å si om den saken.

Av dette kan man få inntrykk av at dårlig veistandard er en viktig årsak til trafikkulykker i Norge. Det stemmer ikke.

Statens vegvesen undersøker jevnlig årsakene til dødsulykker i trafikken. En analyse av dødsulykkene i 2007 viser at de viktigste årsakene er høy fart, manglende førerdyktighet og kjøring i ruspåvirket tilstand.

Forhold knyttet til veien og veimiljøet var riktignok medvirkende faktorer i nesten 40 prosent av dødsulykkene i 2007. De viktigste faktorene var "vanskelige førehold grunnet is/snø og våt vegbane, mangelfull skilting og oppmerking og dårlig linjeføring".

Ut fra dette er det nok belegg for å si at dårlig vedlikehold av veiene kan være en relevant faktor i trafikkulykker.

Men Aftenposten kunne med fordel satt konklusjonen i perspektiv.

torsdag 17. september 2009

VG rydder — og roter

Det finnes knapt noe som gleder meg mer enn å lese artikler om skrivefeil. Jeg vil derfor berømme VG Nett for artikkelen "Hellstrøm rydder - og roter".

I artikkelen påpeker VG Nett at det heter "Geirs restaurant" og ikke "Geir's restaurant". At det slett ikke står "Geir's restaurant" på skiltet, men "Geir's mat og vinhus", får vi la passere. Viktigere er det at VG Nett her retter søkelyset mot et alvorlig problem i norsk rettskrivning: Ola Dunks hang til apostrofer.

Finn-Erik Vinje, som er i ferd med å bli en gjenganger i denne vevloggen, er ikke nådig: "Det er slapt, pinlig og uverdig for TV3," tordner han.

Like slapt, pinlig og uverdig vil han nok mene det er at VG-artikkelen har tre kommafeil. Noen som klarer å finne dem?

Oppdatering:
VG Nett har nå rettet "Geir's restaurant" til "Geir's mat og vinhus". Kommafeilene, derimot, er fortsatt ikke rettet.

søndag 6. september 2009

Det språklige anarki

I dag registrerer Finn-Erik Vinje med gru at folk flest synes det er helt greit at programlederne snakker dialekt i NRK. "Den logiske konsekvens av en slik dialekt- eller talemålsromantikk er at forskjellen på korrekt og ukorrekt språk oppheves, og at enhver språkrøkt som antaster medarbeidernes personlige vaner, kan avvises," skriver han i Aftenposten. Vinje mer enn antyder at man nå baner vei for "det språklige anarki".

Hvilken vidunderlig tanke!

onsdag 1. juli 2009

Et kupp



Her en dag avla ubudne gjester en morgenvisitt hos den honduranske president Manuel Zelaya. Presidenten var etter sigende fortsatt ikledd pysj da militærets soldater gjorde sin putsch. Helt uten hensyn til det morgenstell som tilkommer en president, ble han ført bort og satt på et fly til Costa Rica.

Men var det virkelig et kupp? Det spurte Jan Arild Snoen seg i en loggføring nå nylig.

Snoen var for feig til å svare åpent "ja" eller "nei" på sitt spørsmål, men han lot det likevel skinne igjennom at han mente svaret var "nei". Det spørs dog om ikke hans konklusjon tok farge av hans politiske ståsted.

Kikkeren har riktignok aldri lest den honduranske grunnlov. Det ville dog overraske stort om denne grunnloven inneholdt en regel av typen "Høyesterett har myndighet til uten rettergang å avsette en folkevalgt president og instruere militæret til å pågripe og deportere ham".

Snoen påpeker med rette at presidenten "gikk ut over sine fullmakter". Men det synes like åpenbart at høyesterett og militæret gikk ut over sine fullmakter og satte grunnloven til side da presidenten ble tvunget fra makta.

Å beleire presidentpalasset og deportere presidenten er ikke god demokratisk kutyme. Skal man kvitte seg med en folkevalgt president, gjør man det som regel ved riksrett eller ved nyvalg. Noen slik prosess forelå ikke i Honduras.

Det synes underforstått i Snoens loggføring at det i dette spillet, nærmest av nødvendighet, må finnes minst én part som handler ut fra et demokratisk sinnelag: Det kan ikke være presidenten, så da må det være høyesteretten og militæret.

Min beskjedne påstand er at ingen part kan påberope seg rollen som demokratiets fanebærer i denne maktkampen. Samtlige parter har satt demokratiets spilleregler til side i kampen for å oppnå sine mål.

Så ja, dette er uten tvil et kupp. Snoens problem er at det er et kupp han kan like.