Her en dag avla ubudne gjester en morgenvisitt hos den honduranske president Manuel Zelaya. Presidenten var etter sigende fortsatt ikledd pysj da militærets soldater gjorde sin putsch. Helt uten hensyn til det morgenstell som tilkommer en president, ble han ført bort og satt på et fly til Costa Rica.
Men var det virkelig et kupp? Det spurte Jan Arild Snoen seg i en loggføring nå nylig.
Snoen var for feig til å svare åpent "ja" eller "nei" på sitt spørsmål, men han lot det likevel skinne igjennom at han mente svaret var "nei". Det spørs dog om ikke hans konklusjon tok farge av hans politiske ståsted.
Kikkeren har riktignok aldri lest den honduranske grunnlov. Det ville dog overraske stort om denne grunnloven inneholdt en regel av typen "Høyesterett har myndighet til uten rettergang å avsette en folkevalgt president og instruere militæret til å pågripe og deportere ham".
Snoen påpeker med rette at presidenten "gikk ut over sine fullmakter". Men det synes like åpenbart at høyesterett og militæret gikk ut over sine fullmakter og satte grunnloven til side da presidenten ble tvunget fra makta.
Å beleire presidentpalasset og deportere presidenten er ikke god demokratisk kutyme. Skal man kvitte seg med en folkevalgt president, gjør man det som regel ved riksrett eller ved nyvalg. Noen slik prosess forelå ikke i Honduras.
Det synes underforstått i Snoens loggføring at det i dette spillet, nærmest av nødvendighet, må finnes minst én part som handler ut fra et demokratisk sinnelag: Det kan ikke være presidenten, så da må det være høyesteretten og militæret.
Min beskjedne påstand er at ingen part kan påberope seg rollen som demokratiets fanebærer i denne maktkampen. Samtlige parter har satt demokratiets spilleregler til side i kampen for å oppnå sine mål.
Så ja, dette er uten tvil et kupp. Snoens problem er at det er et kupp han kan like.
