Kvelertak på pengestrømmen

Romjula er tida for å oppsummere finansåret 2008. Bankene har fortsatt problemer med å stole på hverandre, er konklusjonen fra næringslivsjournalistene og mediekommentatorene. I mine øyne har de god grunn til det.

Gjennom hele finanskrisa har mediene hatt et besynderlig naivt syn på bankenes rolle. Det er blitt gjengs å ty til en patologisk forklaring på problemet: Bankene lider av angst, de har pådratt seg et nervøst sammenbrudd. Problemet er etter sigende at bankene er blitt redde for å låne ut penger til hverandre. De har begynt å tvile på nabobankens betalingsevne og økonomiske stilling, eller likviditet og soliditet, som det heter. Fordi de frykter at låntakerne ikke skal makte å betale sitt lån tilbake, vegrer de seg for sjøl å gi ut lån, blir vi fortalt.

Det er noe rørende naivt med denne analysen. Ikke misforstå meg, forklaringen virker troverdig, frykt er trolig en relevant faktor. Men det er en annen faktor som konsekvent uteblir fra analysen: makt.

Hvis vi ser finanskrisa i et maktperspektiv, har bankene all grunn til å ruge på de mangfoldige milliardene de har fått i kreditt hos sine sentralbanker. Vi er inne i nedgangstider, og slike tider er det de sterkeste aktørene med deb største utholdenheten som går seirende ut av. Når bankene lar pengestrømmen tørke inn, er det de svakeste aktørene som først går ad undas. Sagt på en annen måte: En sterk bank har interesse av å la pengestrømmen tørke inn fordi denne tørken tar knekken på dens svakere konkurrenter.

Er pengetørken tørr nok, og varer den lenge nok, går noen av de svake bankene konkurs, mens andre igjen blir kjøpt opp. Det vi sitter igjen med, er færre og større banker som hver har styrket sin posisjon i markedet.

Det er ikke bare nervøse banker vi er vitne til. Det er også nådeløse banker.

Årets album 2008

Det er på tide å kåre årets album 2008. Blant kandidatene er stort sett indiegutter, sånne trendbevisste musikanter i alderen 20–25, og det skal de ha, de lager fortsatt knakende god musikk. Årets beste album er den sjøltitulerte debuten til Vampire Weekend. At de er blitt omtalt som verdens hviteste band får ikke våge, deres afrikanske fraseringer er uimotståelige.

Det var, som vanlig, gjennom musikkbladenes kåring av årets beste utgivelser jeg ble gjort oppmerksom på det som blir stående som årets utgivelse i min samling. Nå når ikke albumet til topps i noen av de listene jeg har lest, men det har havnet et sted i topp ti hos de fleste. I topp ti havner også TV on the Radio med Dear Science og Deerhunter med Microcastle / Weird Era Continued, hvilket jeg samtykker i. Hva folk ser i band som Coldplay, Fleet Foxes og Portishead, har jeg derimot vanskelig for å forstå.

Her i Norge er det en viss herr Tommy Tokyo som, ifølge riksmediene, står bak årets beste album. Min spådom er at han vil forbli en kuriositet, mer intetsigende musikk skal du lete lenge etter. Sjøl ble jeg imponert av Harrys Gym da de spilte på sin slippefest på Kampen bistro her forleden, ja, jeg tror jeg vil gå så langt som å erklære at debuten deres er årets beste norske album. Muligens tett fulgt av Rockettotheskys Medea.

Til slutt må jeg nevne noen album som ble gitt ut i fjor, men som har gått mange runder i CD-spilleren min i år: MGMT med Orangular Spectacular, Of Montreal med Hissing Fauna, Are You the Destroyer? og LCD Soundsystem med Sound of Silver. Hederlig omtale til alle tre.

Vagina dentata

Fra tid til annen støter jeg på artikler som forteller meg at jeg lider av kastraksjonsangst. Nærmere bestemt forteller Freud meg, via sine akademiske fotsoldater, at jeg lider av kastraksjonsangst, akkurat som lille Hans i sin tid gjorde. Angsten springer ut av min tidlige erkjennelse av at kvinnen er blitt kastrert, hun har fått sin penis og sine testikler fjernet. "Det var nok en straff," tenkte jeg, "og trår jeg feil, blir jeg straffet på samme måte." Slik oppsto min kastraksjonsangst, og siden er den blitt hengende ved.

Jeg må vedgå at jeg aldri har merket noe til denne angsten. Jeg våkner ikke skrekkslagen på natta fra bildet av mine testikler som løsner og faller til jorda lik modne epler en tidlig høst. Jeg nærer heller ikke, slik lille Hans gjorde, noen framtredende frykt for hester. Det at kastraksjonsangsten ikke gir seg til kjenne, er likevel ikke noe holdepunkt for at jeg ikke lider av den. Det betyr bare, har jeg forstått, at den hviler i det underbevisste—jeg har fortrengt den. Det er for øvrig det geniale med psykoanalysen: Den lar seg aldri falsifisere, den kan aldri slå feil.

Nåvel, kastraksjonsangst eller ei, det jeg egentlig skulle si noen ord om her, er kvinnens mensturasjonssyklus og dette vidunderlige fenomenet som går under navnet vagina dentata. Det var en usedvanlig fascinerende vevlogg som penset meg inn på dette sidesporet i mine mentale skinneganger. Vevloggen består av en serie in vivo bilder av en skjede, tatt hver dag gjennom den fire uker lange syklusen.

Innerst i skjeden ser vi livmormunnen, og det var dette synet som umiddelbart fikk meg til å tenke på denne mytologiske skapningen som gror tenner i sitt gap. Vagina dentata, ei fitte med tenner, et beist som biter manndommen av.

Er det min kastraksjonsangst som har bitt seg fast?

Hvorfor skrive korrekt?

Hvorfor skrive korrekt? Jeg prøver å skrive korrekt, jeg ønsker å skrive korrekt, jeg trives med å skrive korrekt, men hvorfor? Jeg har sant å si hatt store problemer med å finne et fornuftig svar på dette spørsmålet. Jeg er i det hele tatt av den oppfatning at det ikke er mulig å skrive korrekt. Ikke fordi mine evner ikke strekker til, men fordi språket ikke strekker til.

Jeg tror Donald Davidson traff spikeren på hodet da han konkluderte med at det ikke finnes noen slik ting som et språk, i betydningen et språk som vi kan lære oss, et språk vi kan mestre. Vi må, som han skriver, gi slipp på vår oppfatning om at språket er en klart avgrenset intersubjektiv struktur som vi språkbrukere kan tilegne oss og ta i bruk. Språklig kommunikasjon er bare nok en form for samhandling med våre omgivelser: Det handler om å forstå og gjøre seg forstått, om å utføre en kommunikativ handling for å oppnå en eller annen forventet effekt. Vi språkbrukere gjør oss forstått uten å underkaste oss et på forhånd opptegnet og innlært felles regelverk for språklig kommunikasjon. Vi kommuniserer først, reglene dikter vi opp etterpå.

Dette er ikke det samme som å si at det ikke finnes regler. Det finnes naturligvis et korrekt, i betydningen mønstergyldig, språk, et språk som samsvarer med de reglene vi har diktet opp. Da er vi over på et annet problem: Hva er det som skjer når disse reglene blir diktet opp? Og når reglene først er der, hvorfor i all verden skal jeg føle meg forpliktet til å følge dem?

Utgangspunktet for de gjeldende normene i norsk er konvensjoner. Språkforskerne, språkbyråkratene og språkpolitikerne tar alle utgangspunkt i språket slik folk anvender det i praksis, og de meisler ut sine regler på grunnlag av denne bruken. Den folkelige anvendelsen av språket, derimot, den vakler, den er sprikende, mangfoldig, motsetningsfull. Så hva er en regel, annet enn dels konvensjon, dels konstruksjon? Intet annet, vil jeg si. Korrekt språkbruk er språkbruk som retter seg etter det mønsteret et lite knippe med kyndige mennesker har bestemt seg for å gi status som lov. Noen har skrevet at det er korrekt, og derfor er det korrekt, men hva så?

Jeg føler meg ikke drevet av en indre trang til å la meg underkue av språkpolitikernes kommunikative bolverk. Likevel ønsker jeg å skrive korrekt. Mine beveggrunner er rent pragmatiske: Jeg ønsker å skrive korrekt i den grad det tjener den språklige kommunikasjonen, i den grad det myndiggjør meg i den språklige samhandlingen med mine omgivelser.

Den viktigste beveggrunnen, derimot, er ergrelse. Skrivefeil irriterer, korrekt språk plager ingen.

Takt og tone

Ettersom nasjonen Norge nå atter befinner seg i en krigssituasjon, ber vi alle utøvende musikere å bite seg godt merke i retningslinjene for takt og tone ved fremførelse av restaurantmusikk:

1 Musikkstykker i foxtrotrytme (såkalt swing) må ikke overstige 20 % av repertoarene for underholdnings- og danseorkestre.

2 I dette såkalte jazzrepertoaret skal en fortrinnsvis holde seg til komposisjoner i dur og tekster som gir uttrykk for livsglede, ikke jødisk-dystre tekster.

3 Med hensyn til tempo skal en også fortrinnsvis holde seg til livlige komposisjoner, ikke langsomme(såkalt blues); likevel må tempoet ikke overstige en viss grad av allegro i overensstemmelse med arisk sans for disiplin og måtehold. Under ingen omstendigheter kan en tolerere negroide utskeielser i tempo (såkalt hot jazz) eller solo-opptredener (såkalt breaks).

4 Såkalte jazzkomposisjoner kan inneholde maksimalt 10 % synkoperinger; resten må bestå av naturlig legatobevegelse som er blottet for de hysteriske rytmiske omslagene som kjennetegner barbariske rasers musikk, og som kaller på mørke instinkter som er fremmede for den germanske rasen (såkalte riffs).

5 Det er strengt forbudt å bruke instrumenter som er fremmede for tysk ånd (såkalte cowbells, flexaton, pensler osv.), samt alle sordiner som omdanner blåse- og messinginstrumentenes edle lyder til jødisk-frimureriske ul (såkalt wawa-hat osv).

6 Det er også forbudt med trommesoloer som er lengre enn en halv takt i fire fjerdedels rytme (unntatt i stiliserte militærmarsjer).

7 I såkalte jazzkomposisjoner må kontrabass utelukkende spilles med bue.

8 Det er forbudt å klimpre med strengene, ettersom dette er skadelig for instrumentet og uheldig for arisk musikkfølelse. Hvis en såkalt pizzicato-effekt er absolutt nødvendig for komposisjonens særpreg, må en omhyggelig sørge for at strengen ikke får slå rot mot sordinen, noe som fra nå er forbudt.

9 Musikerne forbys likeledes vokalistimprovisasjoner (såkalt scat).

10 Alle underholdnings- og danseorkestre bør innskrenke bruken av saksofoner av alle slag og erstatte dem med cello, bratsj eller eventuelt et passende folkeinstrument.

(Rundskriv fra den kommissariske kulturministeren, 1942)

Fra bildearkivet: Kvinner i Lesotho

Regjeringen er svekket, hva så?

"Er regjeringen svekket?" spør herr programleder. "Ja!" roper de lærde i kor. Ta hyven den som kan, regjeringen er svekket!

På sakslista i dag, tjenestedirektivet. Jens er for, Liv Signe er mot, Kristin er med Liv Signe, og kor du bryggjar, og kor du bakar, d'er alltid ein som det ikkje smakar. De lærde setter nyvene opp og legger stemmeleiet ned. Kristin har latt seg valse over, igjen. Jens bærer sprikende staur, igjen. Statsrådene motsier hverandre, igjen. Hvem skal velgerne nå tro på? Regjeringen er svekket.

Det ligger et sett med uuttalte premisser til grunn for den slutningen de lærde trekker. Premiss major: Hvis en regjering ikke følger spillets regler, blir den svekket. Premiss minor: Den rødgrønne regjeringen har ikke fulgt spillets regler. Det er naturligvis det politiske maktspillets regler vi snakker om her. Jeg veit ikke hvem det er som har diktet opp disse reglene, må jeg likevel gjette, vil jeg si at det er de lærde sjøl. Jeg veit heller ikke hvilke regler det er som gjelder, uuttalte premisser som de er, lever de sitt liv i skyggen av de lærdes retorikk. Må jeg likevel gjette, vil jeg si at de viktigste reglene er som følger: 1. Enhver politisk strid må utkjempes bak lukkede dører. 2. Uansett hvor sterk den indre spliden er, stå samlet utad. 3. Si aldri det du mener, si det dine velgere vil høre deg si. Spillets regler krever, med andre ord, at regjeringen ljuger om alt som er vondt, og ljuger om alt som er godt. Den vellykkede regjeringen, den sterke regjeringen, holder sitt sanne ansikt skjult, det er den regjeringen som lykkes, takk gud, i å villede sitt folk.

Alternativet til det forskriftsmessige spillet, det rene politiske kaos. Det er en tilstand hvor reell politisk strid lar seg utkjempe i det åpne. Det er en tilstand hvor kommunikasjonsrådgivernes retorikk erstattes med åpen politisk argumentasjon. Det er en tilstand hvor velgerne må avgjøre sjøl hvem de skal tro på. Det er, gud forby, demokrati.

Så rakner den rødgrønne regjeringen i striden om tjenestedirektivet, og fjernsynsseere i det ganske land blir vitne til tre partiledere som representerer sine partier og ikke sin regjering. Det er tre partiledere som, for en gangs skyld, kan si det de mener. Det er tre partiledere som kan tillate seg å være uenige, som kan krangle for åpen mikrofon, som kan blottlegge seg for sine velgere og si "Dette er det du får".

Ja visst, regjeringen er svekket, hva så?

Krise!

"Jeg blir så provosert når jeg får høre at dette er en medieskapt krise," sier politibetjent Ola Knudseth (29) i Aftenposten søndag. Jeg forstår ham godt. Det er jo slett ikke ei medieskapt krise det er snakk om. Krisa er skapt av politiet sjøl.

Ei krise er alltid skapt i den forstand at krisa på et eller annet tidspunkt får status som den rådende oppfatningen om tingenes tilstand. Ei krise er først ei krise når folk begynner å snakke om krisa som ei krise. Hvis vi så skal avdekke hvem som har skapt krisa, må vi undersøke hvem som har gått i bresjen for å kalle krisa ei krise. I vårt tilfelle vet vi godt hvem som har gått i bresjen: Det er politiet sjøl, ikke minst representert ved Politiets Fellesforbund, godt hjulpet av maktsultne opposisjonspolitikere og konfliktsultne pressefolk.

At krisa er skapt, er uunngåelig og i grunn nokså uinteressant. Det som er mer interessant, er om denne rådende oppfatningen er berettiget. Hvis kriseoppfatningen er berettiget, må det være fordi et eller annet har forandret seg—og for å hjemle bruken av et såpass dramatisk ord som "krise", trumfet kun av ordet "katastrofe", bør denne forandringen være nokså markant.

Lønn og bemanning
Hva slags forandring vi skal se etter, er avhengig av hvilket forledd vi setter foran ordet "krise". La oss først se på de mest prosaiske mulighetene. Er vi vitne til ei lønnskrise i politiet? I tilfelle må det ha skjedd noe grufullt med politifolkenes inntekt. Noen slik grufull forverring har ikke inntruffet. Politibetjentenes grunnlønn økt med 0,4 prosent mer enn lønn i staten totalt i perioden 2002–2007. La gå, politiledernes lønn har økt med 2,5 prosent mindre enn resten av staten i den samme perioden. Skal vi kalle det ei krise?

Vel, om ikke ei lønnskrise, kanskje ei bemanningskrise? Ja, i tilfelle må bemanningssituasjonen ha forverret seg. Det har den ikke. Antall ansatte i politiet har økt jevnt og trutt de siste årene, fra om lag 10.500 årsverk i 2000 til om lag 12.500 i år. Andelen med politiutdanning har ligget stille på om lag 7.800 årsverk.

Et tredje alternativ er muligheten for ei ressurskrise. Er pengene blitt borte fra politibudsjettene? Nok en gang er svaret nei. Budsjettene har økt jevnt og trutt de siste årene, fra 6 milliarder kroner i 2000 til 8 milliarder kroner i 2009-budsjettet. Vi ser heller ikke noen nedslående utvikling i politiets ytelse. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstida er redusert fra 154 dager i 2003 til 115 dager i 2007, mens oppklaringsprosenten er så godt som uendret—i 2007 lå den på 36,5 prosent.

Kriminalitet
Det som gjenstår, er den verste muligheten, det er muligheten for ei kriminalitetskrise, et samfunn i oppløsning, lovløse tilstander i kongeriket Norge. Ei slik krise vil naturligvis gi seg til kjenne i en galopperende kriminalitetsstatistikk: Uten en markant økning i frekvensen av kriminelle handlinger, ei heller noen krise.

La oss så, for å avrunde denne loggføringen, se nærmere på kriminalitetsstatistikken. Politidirektoratets egne tall viser ingen økning i antall anmeldte forbrytelser i løpet av femårsperioden 2003–2007. Tvert imot er antall anmeldte forbrytelser redusert med 12,6 prosent. Bildet er noe mer sammensatt hvis vi ser på ulike former for kriminalitet: Antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene økonomi og vinning har gått markant ned, mens antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene vold, seksual, narkotika, skadeverk, miljø og annen har gått noe opp. Statistikken viser likevel en nedgang i antall anmelte forbrytelser innefor alle kategorier, unntatt skadeverk, fra 2006 til 2007. Det ser ikke ut til å ha blitt noe verre i år: Politiets tall for første halvår viser at "det totale antall anmeldte forbrytelser synker, mens enkelte områder, som vold og innbrudd i villa, har en økning".

Konklusjonen er like klar som den er tvetydig: Utviklingen er uheldig på noen områder, på andre områder er den mer oppløftende. Spørsmålet her, derimot, er om betegnelsen krise er berettiget. Det er den ikke.

Starten på noe nytt

Det har i grunn vært ei bra uke. Barack Obama har fått seg ny jobb, jeg har fått meg ny vevlogg. Det blir vel mest tomprat fra oss begge, tenker jeg.

Det fascinerer meg en smule hvor uforpliktende slagordene hans er. "Yes we can!" betyr jo ingenting: Det er klart vi kan, men det betyr jo ikke nødvendigvis at vi vil. Ei heller er det noe innhold i "change": Greit nok, forandring fryder, men hva er det egentlig vi vil—unnskyld, kan—forandre?

Nå er det mulig jeg har gått glipp av den filosofiske dybden i dette siste slagordet. Det er mulig det er en slags deleuziansk forskjell-i-seg-sjøl han sikter til, i tilfelle har jeg vel begått den synd å la forskjellen bli underkuet av identitetstyranniet.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.