Min mor har fått seg en underlig, men prisverdig ny syssel. Hun har begynt å transkribere slektas gamle brev og dagbøker. Dette er et nitid arbeid. Det er snirklete håndskrift det er snakk om, så det lar seg ikke uten videre gjøre å skanne de gamle dokumentene og simpelthen sette i gang et program som kan analysere teksten og forvandle den til et standardisert format. Min mor transkriberer for hånd.
Blant de mange dokumentene hun har transkribert, er min oldemors dagbok. Den skrev hun i hvert nyttår gjennom mange år, og også ved andre viktige anledninger. For det meste er dette familiens hvem, hva, hvor. Alle giftermål, fødsler og dødsfall i nær slekt er pliktskyldig registrert, og i tillegg får vi vite hvor folk har reist og hvilke skip som har brakt dem av gårde. Det er likevel noen tråder som lar seg følge i dagboka, og disse trådene henger tett sammen med hverandre. Det er for det første livets forgjengelighet og menneskets ferd fra vital voksenalder til alderdom, sykdom og død. Dernest savnet og melankolien over det tapte. Og til slutt min oldemors takknemlighet.
Første innlegg, nyttår 1936, begynner nøkternt: "Mamma fikk hjerteslag første nyttårsdag og døde stille og rolig 4de dag. Ble begravet den 9. januar." Mer skriver hun ikke om den saken. De første årene er dagboka for det meste viet barnas gjøren og laden, og det er ikke mye fortvilelse å spore. Dagboka forandrer derimot karakter under krigen. Den 9. april 1940 skriver hun: "Ja, hva skal jeg skrive? Det som er hendt, kan en umulig forstå. Min datter og jeg satt og badet min sønn, og min andre datter var gått inn i stuen og slo på radioen før hun skulle gå på skolen. Så kommer hun inn til oss: 'Tyskerene har tatt Bergen, Oslo, Stavanger, Egersund, Haugesund' og så videre. Jeg sa bare: 'For noe stort tøv!' Men mens vi sto slik, kom de første store flyene seilende og skulle til Sola! Det var forferdelig."
I krigsårene faller et mørke om dagboknotatene. Nyttår 1945 skriver hun: "Ja, nå er det igjen et nytt år. Det er som det står i sangen 'Gud vet hva året bringer'. Krigen varer, og vi står så uforstående. I julen hadde vi det bare godt. Det er bare så vondt å tenke på all elendigheten vi hører om." Så kommer heldigvis en jubeldag: "Ja, i dag jubler alle. Der er fred – der er fred. Krigen er slutt. Dette var søndag 6. mai, men ingen kunne riktig tro det, og alle gikk enda og ventet mer bekreftelse. Så vi satt borte hos min datter hele dagen, og ryktene svirret, men alle begynte vi å føle en lettelse, men så hadde det jo vært opprop at vi måtte ta det med ro og vente. Mandag den 7ende holdt ryktene opp, og vi forsto at det gudskjelov måtte være sant, men da hadde vi så sikkert ventet invasjon eller borgerkrig, så det var så vanskelig å få tro dette og på denne måten. Så da vi skulle feire den 8ende som frihetsdag, forsto vi jo at dette vidunderlige nå var virkelig. Da alle flagg for til topps, og alle barnene fór i gatene med flagg, var det som en nå først forsto hva vi har savnet som bare det. Om ettermiddagen var det fest i parken."
Så kom freden, men med den kom også alderdommen. Nyttår 1948: "Å, slik årene går. Tror det er når en er blitt gammel det går så fort." Nyttår 1949: "Nå er det et nytt år, og en står og tenker både frem, men helst tilbake, og så ser en hvor lite en har maktet i alle årene. Å ja, det er smått stell for min del!" Nyttår 1951: "Ja, nå er julen over igjen. Det ser ut til at vi alltid skal være syke i julen." Nyttår 1952: "I dag sitter jeg her med minnene mine. Det er 50 år siden jeg ble forlovet. Å ja, den er ikke fattig som har gode minner. Jeg har nå kun erindringen tilbake. Gud, la meg aldri, aldri glemme den!"
Fra en nøktern stil i mellomkrigstida er det nå et stillferdig tungsinn som har tatt over. Desto mer framtredende blir derimot hennes viktigste middel for å jage vekk de vonde tankene: takknemligheten. "Ja, jeg har så meget å takke Gud for", skriver hun ved nyttår 1952. Høsten samme år er saken blitt mer akutt: "Jeg har nok ikke vært så god. Ikke for det, dette i hjertet har jeg hatt lenge, men det blir vel mer slit etter hvert. Det er bare å gjøre seg ferdig. Forstår jo nå at reisen snart er slutt. Å, så får Gud ta takk for reisen. Det har vært herlig. Både opp og ned, med mange store feil fra min side, men likevel kan jeg bare takke."
1949: "Fikk i dag telegram om at min bror var død i går. Det ble så tungt for meg. Tankene kommer og går, og da stanser de ved mamma med en inderlig takk for alle herlige, lyse barndomsminner. Å, for en rikdom vi fikk med oss i livet. Livet ble opp og ned, men minner er en herlig gave som vi må takke for."
Jeg tviler ikke på at takknemligheten var en god trøst i tunge stunder. Ved veis ende bør man ikke la seg tynge av livets forgjengelighet, men være takknemlig for det man har fått. Takknemlighet er en oppløftende følelse. Problemet er bare at den forutsetter at man har noen å rette takknemligheten mot.
Langt verre er det når man ikke lenger har noen Gud å takke.
Nyttår 1953: "Jeg var ute hver dag i julen og det gikk godt, men ser jeg trives best med å sitte her med meg selv og tankene mine."
