Klikk på bildet for større versjon.
Om dybde
for 4 år siden
tirsdag 27. januar 2009
søndag 25. januar 2009
Thomas Numme vs. Jim Carrey
Kikkeren må vedgå at Thomas Numme for en gangs skyld har vært morsom. Ikke fordi han sjøl er morsom, rett nok, men fordi Jim Carrey er morsom.
Falskneren:
Opphavsmannen:
Ja, hva hadde vel fjernsynskvelden vært uten plagiat?
Falskneren:
Opphavsmannen:
Ja, hva hadde vel fjernsynskvelden vært uten plagiat?
onsdag 21. januar 2009
Matlary som problem
"Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det," sier Alice til Humpty. "Dette er relativismens prinsipp, og det er farlig," slår Janne Haaland Matlary fast. Det er i grunn interessant at hun velger et sitat fra Alice i Eventyrland, ettersom Lewis Carroll antakeligvis er den mest siterte skjønnlitterære forfatteren i nyere språkfilosofi. Hadde Matlary tatt denne språkfilosofien inn over seg, ville hun trolig latt sitatet ligge.
Matlarys problem er at hun følger det samme prinsippet. "Det etisk riktig[e] finnes objektivt sett," skriver hun. Vi har, ifølge Matlary, en "objektiv etikk". Hvorfor det må være slik, sier hun i bunn og grunn ingenting om, hun bare slår fast at slik er det, slik må det være. Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det; når jeg kaller noe den objektive sannhet, blir det den objektive sannhet. Slik er det, og slik må det være, for Matlary. Hun tar seg ikke bryet med å nevne det i sitt debattinnlegg, men det er implisitt: Som god katolikk har hun ikke noe valg, hun må tro at etikken er skapt av Gud på samme måte som alt annet her i verden. For oss frafalne ser verden noe annerledes ut.
Vi må rydde jorda for to stråmenn før vi kan dyrke poenget i denne loggføringen. Den første er Matlarys påstand om hva relativisme av nødvendighet fører til: "Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke engang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle 'brahet'." Dette er det ingen som mener. Det relativisten sier, er simpelthen at standarden vi bruker for å måle denne braheten, ikke er nøytral, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister føler oss ikke forpliktet til å gi slipp på våre etiske standarder. I verste fall finner vi ut litt mer om hvordan disse standardene har oppstått, i beste fall gjør vi en innsats for å forbedre dem. Hva vi regner som en forbedring, er dog ikke nøytralt, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister er nietzscheanere, viljefaste i våre bestrebelser for å fylle livet med mening.
Den andre stråmannen hviler i det følgende utsagnet: "Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt, bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta." Denne tesen lever kun blant tesens motstandere. En idealist, derimot, vil kunne hevde noe sånn som at det eneste jeg har tilgang til, er mine subjektive opplevelser av verden, og hvorvidt det finnes noe objektivt, må forbli et åpent spørsmål. Hva objektivitet angår, er idealisten med andre ord agnostiker heller enn ateist. Slik idealisme er det dog mer treffende å omtale som passé enn som "den intellektuelle mote". En god relativist vil i stedet framheve at språk er noe som oppstår nettopp i relasjonen mellom språkbrukere, og forsøke å overskride det banale skillet objekt–subjekt.
Nå er ikke denne loggføringen et forsøk på å ta Erling Fossen i forsvar, for den mannen er det ingen sympati å hente. Loggføringen er derimot et forsøk på å ta relativismen i forsvar. Dersom Matlary frykter etisk forfall, er det bortkastet å advare Aftenpostens lesere mot oss relativister. Hitler var ingen relativist. Stalin var ingen relativist. Taliban er ingen relativistbevegelse. Tvert imot: Dette er folk som påberoper seg den objektive sannhet. For å være riktig slem: Det er folk som med salig røst vil si "amen" når de har fått høre Matlarys bønn.
Matlarys problem er at hun følger det samme prinsippet. "Det etisk riktig[e] finnes objektivt sett," skriver hun. Vi har, ifølge Matlary, en "objektiv etikk". Hvorfor det må være slik, sier hun i bunn og grunn ingenting om, hun bare slår fast at slik er det, slik må det være. Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det; når jeg kaller noe den objektive sannhet, blir det den objektive sannhet. Slik er det, og slik må det være, for Matlary. Hun tar seg ikke bryet med å nevne det i sitt debattinnlegg, men det er implisitt: Som god katolikk har hun ikke noe valg, hun må tro at etikken er skapt av Gud på samme måte som alt annet her i verden. For oss frafalne ser verden noe annerledes ut.
Vi må rydde jorda for to stråmenn før vi kan dyrke poenget i denne loggføringen. Den første er Matlarys påstand om hva relativisme av nødvendighet fører til: "Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke engang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle 'brahet'." Dette er det ingen som mener. Det relativisten sier, er simpelthen at standarden vi bruker for å måle denne braheten, ikke er nøytral, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister føler oss ikke forpliktet til å gi slipp på våre etiske standarder. I verste fall finner vi ut litt mer om hvordan disse standardene har oppstått, i beste fall gjør vi en innsats for å forbedre dem. Hva vi regner som en forbedring, er dog ikke nøytralt, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister er nietzscheanere, viljefaste i våre bestrebelser for å fylle livet med mening.
Den andre stråmannen hviler i det følgende utsagnet: "Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt, bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta." Denne tesen lever kun blant tesens motstandere. En idealist, derimot, vil kunne hevde noe sånn som at det eneste jeg har tilgang til, er mine subjektive opplevelser av verden, og hvorvidt det finnes noe objektivt, må forbli et åpent spørsmål. Hva objektivitet angår, er idealisten med andre ord agnostiker heller enn ateist. Slik idealisme er det dog mer treffende å omtale som passé enn som "den intellektuelle mote". En god relativist vil i stedet framheve at språk er noe som oppstår nettopp i relasjonen mellom språkbrukere, og forsøke å overskride det banale skillet objekt–subjekt.
Nå er ikke denne loggføringen et forsøk på å ta Erling Fossen i forsvar, for den mannen er det ingen sympati å hente. Loggføringen er derimot et forsøk på å ta relativismen i forsvar. Dersom Matlary frykter etisk forfall, er det bortkastet å advare Aftenpostens lesere mot oss relativister. Hitler var ingen relativist. Stalin var ingen relativist. Taliban er ingen relativistbevegelse. Tvert imot: Dette er folk som påberoper seg den objektive sannhet. For å være riktig slem: Det er folk som med salig røst vil si "amen" når de har fått høre Matlarys bønn.
mandag 12. januar 2009
Vårt barns liv
1 mnd. gammel. Første smil fikk pappa og storebror. Var da omtrent tre uker gammel. Smiler ofte og pludrer litt. Reiste hodet første dag på sykehuset og så seg omkring fra første stund. Er sterk i nakkemusklene og ryggen. Nå, 1 mnd. gammel, vil han ha oppmerksomhet, men han er likevel snill og rolig. Har en svært kraftig stemme.
8. juni 1980. Pappa ringte fra MS "Voyage" i går. Da var de i Svartehavet på vei ut. Og godt er det, for vi vil ha dem til Europa nå. Var på første kontroll den 3. juni, og der fikk vi høre både av helsesøster og lege at Voyeur var kraftig og sterk. Dessuten bar han ikke preg av å være spedbarn. Han hadde vel for årvåkent blikk til det. Han følger med og reagerer på lyder. Gråter når mamma kjefter, og når han er sulten. Ellers ligger han og pludrer med seg sjøl når han er våken. Blir han tatt opp, har han mye å "fortelle", og han smiler mye. Sover fra kveldsstellet i 8-tida til mellom 3 og 6 om natten. Har også begynt å ta tommeltotten.
14. juni 1980. Har begynt å studere hendene. Klærne haler han og drar i. Ligger mye våken og pludrer med seg sjøl, samtidig som hendene blir nøye studert. Har så smått begynt å gi ham litt middag. Kokte opp sjøl de to første gangene, men i dag fikk han ferdigkjøpt. Sistnevnte likte han ikke. Er svært, svært lik storebror både av utseende og gemytt. Og de to har fast rutine nå. Hver morgen får Voyeur ligge ved siden av storebror. Da leker storebror for ham og snakker med ham. Voyeur storkoser seg i disse stundene. Dessuten smiler og pludrer han når storebror er i nærheten. Det skal bli lettvint hvis dette fortsetter.
15. november 1980. Sitter i grinda og leker. Kommer seg fram ved å hale seg fram og skyve fra med den ene foten. Er rolig, godt humør, men svært aktiv likevel.
18. desember 1980. Reiste seg i grinda for første gang.
5. januar 1981. Reiser seg opp og går rundt i grinda når han holder seg fast. Munnen er ikke i ro. Forteller og ler hele tida. Trives godt i grinda. Er blid og lettvint. Er han på gulvet, kommer han seg fram overalt.
22. februar 1981. Den siste tida har han glemt seg og stått uten å holde seg. Har også prøvd å gå, men det har ikke vært så vellykket. Han har hatt det for travelt. Men i dag gikk han noen steg ut på gulvet og satte seg ned. Det er også oftere og oftere han står uten å holde seg. Ellers er han svært blid. Bortsett fra at han er forkjølet. Syk har han vært nesten hele tida fra 1. november. Da fikk han virussykdom og bronkitt. Og bronkitt hadde han i 2 1/2 mnd. Etterpå har omgangssyke og forkjølelse avløst hverandre. Likevel har han godt humør (bortsett fra om natta). Er fæl til å "synge" og hoje og le. Og er svært, svært aktiv. Kan nesten ikke være i ro, bortsett fra i grinda, den kan han kose seg og leke i, og der trenger han lite oppmerksomhet.
15. mai 1981. Storebror og mamma har vært ute og reist med pappa i neste fire uker. Da bodde Voyeur hos bestemor og bestefar. Før vi reiste, var pappa hjemme i omtrent en måned. Det tok ikke Voyeur lang tid å bli kjent med ham, sjøl om det var fem måneder siden de hadde sett hverandre. Etter ti minutter satt han på fanget til pappa. Men så reiste vi altså alle sammen, mens Voyeur bodde hos bestemor og bestefar. Og han var veldig, veldig snill. Ikke vanskelig å ha i det hele tatt. Tante og onkel skulle passe ham en dag. Etterpå sa tante at han var nifst snill. For da han skulle legge seg, løftet hun ham i senga, og så klarte han resten sjøl. Da han var med tante, og de skulle til noen de kjente, gikk han og lekte med seg sjøl og var bare blidgutten. Tante var helt uvant med slik oppførsel, derfor synes hun han var nifst snill. Mens mamma, pappa og storebror var ute og reiste (vi var i Tyskland, Jugoslavia og Italia med MS "Voyageur"), prøvde han å finne ut hvordan en varm stekeovnsdør føltes, slik at han brente begge hendene. Tante sydde mjuke bomullsvanter til ham. Onkel syntes han måtte være den kjekkeste gutten i hele verden. Sjøl da han brente seg, gråt han ikke lenge. Da mamma og storebror kom hjem, kjente han dem ikke igjen med en gang. Storebror husket han først, men mamma tok det lenger tid med. Hun hadde jo vært borte i nesten fire uker. Da han omsider forsto hvem det var, slapp han ikke mamma unna et øyeblikk.
26. juli 1981. Han er framdeles mammadalt. Ikke tale om at hun skulle "forsvinne" for ham enda en gang. Nå kan han gå til bestemor, for nå har han nesten glemt at mamma har vært ute og reist uten ham. Jo, Voyeur har vært litt av en mammadalt etter at vi kom hjem. Den siste uka har han begynt å gå til bestemor. Nabojenta er den eneste han fortsatt går ut med. Han bare "skaper seg" hvis noen andre tar ham med. Men han er likevel veldig lett å ha med å gjøre. Fantastisk godt humør, flink til å leke og lett å få til køys. I grunn er han veldig lik storebror. Travel er han, for han klatrer hvor han kan komme til, men når vi er hjemme går det veldig greit. Er blitt like flink som storebror til å stappe ting i munnen og blir like dødelig fornærmet hvis han får kjeft. Storebror og Voyeur går veldig godt sammen. Ja, storebror er fabelaktig. De koser seg med litt slossing, lek og en riktig godkos iblant. Voyeur har forresten en merkelig måte å både kjæle og sloss på. Han bruker pannen.
26. november 1981. Nå har vi hatt det verste uværet siden 1952. Orkan styrke, 140–144 kilometer i timen i kastene. Mamma og storebror kjørte til nabobyen, for storebror skulle på danseskolen der. At vi skulle bli værfaste der, hadde ingen trodd, men det ble vi. Vi måtte overnatte hos tante og onkel, for brua ble stengt, ei campingvogn var blåst inn i rekkverket på toppen av brua og knust. Det var første gang siden brua ble åpnet i 1955, at den ble stengt. Og slikt uvær vi hadde den dagen, har det ikke vært siden 1952–53. Strømmen gikk også. Den ble borte i to døgn og etterpå fikk vi strøm to timer om gangen noen ganger om dagen i noen dager. Da mamma og storebror kom hjem, gikk vi først hjemom og fyrte i ovnen. Litt senere kjørte bestefar Voyeur hjem. Han hadde hatt det kjempekoselig hos bestemor og bestefar, men når mamma er i nærheten, slipper han henne ikke av syne. Vi hadde ikke strøm, hovedhøyspentledningene var ødelagt i uværet. De lå og fløyt i havet og stengte båttrafikken, slik at sundet var stengt i et par dager. Men hjemme hadde vi det godt og varmt. Mamma storkoste seg. I går natt lå vi på madrasser på gulvet i stua. Det var koselig, det. Han ble ikke tjoret engang. I dag formiddag kokte mamma klær på ovnen i ei stor gryte. I ettermiddag har vi hatt strøm et par ganger, men vi får bare strøm av og til. Middag og sånn koker mamma på ovnen. Det går så fint, så. Han snakker ikke ennå, men babler hull i hodet på en stakkar. Den siste uka har han begynt å si noen få ord, som "fa'li det" og "min". "Gako" ("storebror") har han sagt lenge. Bil er "brumm–brumm". Men han kan gjøre seg forstått på mange, mange måter, så det haster ikke. Eller er han både snill og grei. Klatrer litt for mye, synes mamma. Legger seg til å sove med en gang vi legger ham, men han må tjores. Senga han har nå (ei gammel som har vært bestemor si), er veldig lett å klatre ut av. Utenfor har vi sandkasse, men han slipper vel ikke ut dit med det første, for leveggen og noe av gjerdet blåste sønder og sammen i uværet. Leveggen føyk over fjellet. Det var godt vi ikke var hjemme den dagen. Takstein var det også fløyet av hustaket. Er alltid i godt humør, og det er ikke verst, eller hva?
5. april 1982. Lørdag 3. april falt Voyeur og slo høyre fortann opp i tannkjøttet, slik at den ble helt skjult. Var i nabobyen på tannklinikken og fikk fotografert tennene. Pappa har begynt å jobbe i nabobyen. Han er kjøkkensjef på Le Restaurant. Der har han vært i en måned nå. Det er godt pappa er hjemme nå. Pappa var hjemme jul og nyttår. Etter nyttår reiste pappa først i omtrent 14 dager på MS "Voyagiste". Deretter var pappa i 18 dager om bord på MS "Voyelle". Voyeur har begynt å snakke litt nå, endelig. Er en liten røver. En riktig koselig sådan. Har et humør (tøyser og gjør seg til) som varer hele dagen. Mye skal det til før han klager. Hadde han fått lov, hadde han også kledd på seg sjøl. For omtrent 14 dager siden falt han ned trappene hos bestemor og bestefar. Fra øverstre trinn og ned. Stupte kråke, men slo seg ikke noe særlig. Håper nå at det går like bra med fortanna. Voyeur synes storebror er en herlig storebror. Følger ham for fote når han har anledning. Og enige er de, spesielt når det er noe de ikke har lov til. Voyeur får også lov til å klatre så mye han vil på storebror. Jo, de går fint samme, de to. Kanskje fordi storebror er en rolig gutt, men Voyeur litt motsatt. Voyeur sjarmerer også dem han kan dra nytte av og liker, men ingen andre enn mamma og pappa får klem av ham.
9. mai 1983. I september 1982 begynte pappa å jobbe på Le Hôtel i nabobyen. Mamma begynte samtidig å jobbe som kontordame på helsesenteret her. Storebror og Voyeur er hos bestemor og bestefar mens mamma er på jobb. Det er veldig kjekt, men det blir kanskje travelt for bestemor og bestefar. Og så må vi så tidlig opp om morgenen, men han får sove 1–2 timer om dagen hos bestemor, og da gjør det ikke så mye. Til å begynne med likte han ikke å gå ut og leke med de andre, men det går bedre nå. Han er blitt flinkere til å snakke også, snakker nesten helt rent nå. Og når han sier noe galt, øver mamma og han på det ordet. Bestefar og Voyeur har gått tur nesten hver eneste dag. Da går de ut til kaien, opp i parken og hjem. I vinter har storebror og Voyeur vært lite syke. Litt forkjølet, bare. Men han fikk brennkopper, og det gikk over til eksem på haka etter ei stund. Det er han nesten god for nå. Han er også flink til å leke med seg sjøl.
18. september 1983. Begynte i barnehagen etter sommerferien, men gikk bare 1 1/2 uke. Ville ikke mer. Torsdag den 8. september måtte han sitte på toalettet hos bestemor, mye hyling og skriking. Bestemor ga beskjed om at hvis han ikke sluttet med bleier med en gang og gikk på potta isteden, ville hun sette ham "på do". Resultat: Kontant slutt med bleier. Nå, etter 1 1/2 uke, har det vært to små uhell, én gang tiss og én gang litt bæsj. Trenger ingen påpassing. Gir beskjed og ordner seg sjøl. Har fått mye skryt og er stolt sjøl. Nå vil Voyeur begynne i barnehagen igjen. Sannsynligvis syntes han det var fælt å være den eneste som gikk med bleier. Ellers er han harmonisk. Leker veldig godt med seg sjøl. Kan bli veldig hissig, men det er sjelden. Men er ikke trygg når han ikke er sammen med mamma, pappa, bestemor, bestefar, tante eller onkel. Er også trygg sammen med storebror.
21. mai 1984. Mamma sluttet å jobbe den 12. mars. Vi skal nemlig flytte til nabobyen. Har solgt huset og kjøpt et som ikke er bygget ennå i dalen. Det skal være ferdig i midten av september. Noe mer barnehage ble det ikke. Han har vært lite ute og lekt med jevngamle barn. Skal han ut og leke, må storebror eller kusinene være med. Er i grunn sky og redd fremmede og har vanskelig for å komme i kontakt med andre. Den siste måneden er han blitt litt kjent med et par på sin egen alder, men skal han leke med dem, må de komme og hente ham. Sjøl om han er veldig mye alene, virker det som han trives alene. Han er fabelaktig til å leke og til å fantasere. Er nysgjerrig. Er også flink til å tegne og har alltid likt å sette sammen små byggeklosser (Lego). Stort sett er han lett å ha med å gjøre, bortsett fra maten. Iblant viser han jo også hvor stridig han er. Veldig, veldig sta. Siden han sluttet med bleier har han vært veldig flink. Kun et par uhell om natten på 1/2 år, og aldri lekkasje ellers. Kjempeflott.
8. juni 1980. Pappa ringte fra MS "Voyage" i går. Da var de i Svartehavet på vei ut. Og godt er det, for vi vil ha dem til Europa nå. Var på første kontroll den 3. juni, og der fikk vi høre både av helsesøster og lege at Voyeur var kraftig og sterk. Dessuten bar han ikke preg av å være spedbarn. Han hadde vel for årvåkent blikk til det. Han følger med og reagerer på lyder. Gråter når mamma kjefter, og når han er sulten. Ellers ligger han og pludrer med seg sjøl når han er våken. Blir han tatt opp, har han mye å "fortelle", og han smiler mye. Sover fra kveldsstellet i 8-tida til mellom 3 og 6 om natten. Har også begynt å ta tommeltotten.
14. juni 1980. Har begynt å studere hendene. Klærne haler han og drar i. Ligger mye våken og pludrer med seg sjøl, samtidig som hendene blir nøye studert. Har så smått begynt å gi ham litt middag. Kokte opp sjøl de to første gangene, men i dag fikk han ferdigkjøpt. Sistnevnte likte han ikke. Er svært, svært lik storebror både av utseende og gemytt. Og de to har fast rutine nå. Hver morgen får Voyeur ligge ved siden av storebror. Da leker storebror for ham og snakker med ham. Voyeur storkoser seg i disse stundene. Dessuten smiler og pludrer han når storebror er i nærheten. Det skal bli lettvint hvis dette fortsetter.
15. november 1980. Sitter i grinda og leker. Kommer seg fram ved å hale seg fram og skyve fra med den ene foten. Er rolig, godt humør, men svært aktiv likevel.
18. desember 1980. Reiste seg i grinda for første gang.
5. januar 1981. Reiser seg opp og går rundt i grinda når han holder seg fast. Munnen er ikke i ro. Forteller og ler hele tida. Trives godt i grinda. Er blid og lettvint. Er han på gulvet, kommer han seg fram overalt.
22. februar 1981. Den siste tida har han glemt seg og stått uten å holde seg. Har også prøvd å gå, men det har ikke vært så vellykket. Han har hatt det for travelt. Men i dag gikk han noen steg ut på gulvet og satte seg ned. Det er også oftere og oftere han står uten å holde seg. Ellers er han svært blid. Bortsett fra at han er forkjølet. Syk har han vært nesten hele tida fra 1. november. Da fikk han virussykdom og bronkitt. Og bronkitt hadde han i 2 1/2 mnd. Etterpå har omgangssyke og forkjølelse avløst hverandre. Likevel har han godt humør (bortsett fra om natta). Er fæl til å "synge" og hoje og le. Og er svært, svært aktiv. Kan nesten ikke være i ro, bortsett fra i grinda, den kan han kose seg og leke i, og der trenger han lite oppmerksomhet.
15. mai 1981. Storebror og mamma har vært ute og reist med pappa i neste fire uker. Da bodde Voyeur hos bestemor og bestefar. Før vi reiste, var pappa hjemme i omtrent en måned. Det tok ikke Voyeur lang tid å bli kjent med ham, sjøl om det var fem måneder siden de hadde sett hverandre. Etter ti minutter satt han på fanget til pappa. Men så reiste vi altså alle sammen, mens Voyeur bodde hos bestemor og bestefar. Og han var veldig, veldig snill. Ikke vanskelig å ha i det hele tatt. Tante og onkel skulle passe ham en dag. Etterpå sa tante at han var nifst snill. For da han skulle legge seg, løftet hun ham i senga, og så klarte han resten sjøl. Da han var med tante, og de skulle til noen de kjente, gikk han og lekte med seg sjøl og var bare blidgutten. Tante var helt uvant med slik oppførsel, derfor synes hun han var nifst snill. Mens mamma, pappa og storebror var ute og reiste (vi var i Tyskland, Jugoslavia og Italia med MS "Voyageur"), prøvde han å finne ut hvordan en varm stekeovnsdør føltes, slik at han brente begge hendene. Tante sydde mjuke bomullsvanter til ham. Onkel syntes han måtte være den kjekkeste gutten i hele verden. Sjøl da han brente seg, gråt han ikke lenge. Da mamma og storebror kom hjem, kjente han dem ikke igjen med en gang. Storebror husket han først, men mamma tok det lenger tid med. Hun hadde jo vært borte i nesten fire uker. Da han omsider forsto hvem det var, slapp han ikke mamma unna et øyeblikk.
26. juli 1981. Han er framdeles mammadalt. Ikke tale om at hun skulle "forsvinne" for ham enda en gang. Nå kan han gå til bestemor, for nå har han nesten glemt at mamma har vært ute og reist uten ham. Jo, Voyeur har vært litt av en mammadalt etter at vi kom hjem. Den siste uka har han begynt å gå til bestemor. Nabojenta er den eneste han fortsatt går ut med. Han bare "skaper seg" hvis noen andre tar ham med. Men han er likevel veldig lett å ha med å gjøre. Fantastisk godt humør, flink til å leke og lett å få til køys. I grunn er han veldig lik storebror. Travel er han, for han klatrer hvor han kan komme til, men når vi er hjemme går det veldig greit. Er blitt like flink som storebror til å stappe ting i munnen og blir like dødelig fornærmet hvis han får kjeft. Storebror og Voyeur går veldig godt sammen. Ja, storebror er fabelaktig. De koser seg med litt slossing, lek og en riktig godkos iblant. Voyeur har forresten en merkelig måte å både kjæle og sloss på. Han bruker pannen.
26. november 1981. Nå har vi hatt det verste uværet siden 1952. Orkan styrke, 140–144 kilometer i timen i kastene. Mamma og storebror kjørte til nabobyen, for storebror skulle på danseskolen der. At vi skulle bli værfaste der, hadde ingen trodd, men det ble vi. Vi måtte overnatte hos tante og onkel, for brua ble stengt, ei campingvogn var blåst inn i rekkverket på toppen av brua og knust. Det var første gang siden brua ble åpnet i 1955, at den ble stengt. Og slikt uvær vi hadde den dagen, har det ikke vært siden 1952–53. Strømmen gikk også. Den ble borte i to døgn og etterpå fikk vi strøm to timer om gangen noen ganger om dagen i noen dager. Da mamma og storebror kom hjem, gikk vi først hjemom og fyrte i ovnen. Litt senere kjørte bestefar Voyeur hjem. Han hadde hatt det kjempekoselig hos bestemor og bestefar, men når mamma er i nærheten, slipper han henne ikke av syne. Vi hadde ikke strøm, hovedhøyspentledningene var ødelagt i uværet. De lå og fløyt i havet og stengte båttrafikken, slik at sundet var stengt i et par dager. Men hjemme hadde vi det godt og varmt. Mamma storkoste seg. I går natt lå vi på madrasser på gulvet i stua. Det var koselig, det. Han ble ikke tjoret engang. I dag formiddag kokte mamma klær på ovnen i ei stor gryte. I ettermiddag har vi hatt strøm et par ganger, men vi får bare strøm av og til. Middag og sånn koker mamma på ovnen. Det går så fint, så. Han snakker ikke ennå, men babler hull i hodet på en stakkar. Den siste uka har han begynt å si noen få ord, som "fa'li det" og "min". "Gako" ("storebror") har han sagt lenge. Bil er "brumm–brumm". Men han kan gjøre seg forstått på mange, mange måter, så det haster ikke. Eller er han både snill og grei. Klatrer litt for mye, synes mamma. Legger seg til å sove med en gang vi legger ham, men han må tjores. Senga han har nå (ei gammel som har vært bestemor si), er veldig lett å klatre ut av. Utenfor har vi sandkasse, men han slipper vel ikke ut dit med det første, for leveggen og noe av gjerdet blåste sønder og sammen i uværet. Leveggen føyk over fjellet. Det var godt vi ikke var hjemme den dagen. Takstein var det også fløyet av hustaket. Er alltid i godt humør, og det er ikke verst, eller hva?
5. april 1982. Lørdag 3. april falt Voyeur og slo høyre fortann opp i tannkjøttet, slik at den ble helt skjult. Var i nabobyen på tannklinikken og fikk fotografert tennene. Pappa har begynt å jobbe i nabobyen. Han er kjøkkensjef på Le Restaurant. Der har han vært i en måned nå. Det er godt pappa er hjemme nå. Pappa var hjemme jul og nyttår. Etter nyttår reiste pappa først i omtrent 14 dager på MS "Voyagiste". Deretter var pappa i 18 dager om bord på MS "Voyelle". Voyeur har begynt å snakke litt nå, endelig. Er en liten røver. En riktig koselig sådan. Har et humør (tøyser og gjør seg til) som varer hele dagen. Mye skal det til før han klager. Hadde han fått lov, hadde han også kledd på seg sjøl. For omtrent 14 dager siden falt han ned trappene hos bestemor og bestefar. Fra øverstre trinn og ned. Stupte kråke, men slo seg ikke noe særlig. Håper nå at det går like bra med fortanna. Voyeur synes storebror er en herlig storebror. Følger ham for fote når han har anledning. Og enige er de, spesielt når det er noe de ikke har lov til. Voyeur får også lov til å klatre så mye han vil på storebror. Jo, de går fint samme, de to. Kanskje fordi storebror er en rolig gutt, men Voyeur litt motsatt. Voyeur sjarmerer også dem han kan dra nytte av og liker, men ingen andre enn mamma og pappa får klem av ham.
9. mai 1983. I september 1982 begynte pappa å jobbe på Le Hôtel i nabobyen. Mamma begynte samtidig å jobbe som kontordame på helsesenteret her. Storebror og Voyeur er hos bestemor og bestefar mens mamma er på jobb. Det er veldig kjekt, men det blir kanskje travelt for bestemor og bestefar. Og så må vi så tidlig opp om morgenen, men han får sove 1–2 timer om dagen hos bestemor, og da gjør det ikke så mye. Til å begynne med likte han ikke å gå ut og leke med de andre, men det går bedre nå. Han er blitt flinkere til å snakke også, snakker nesten helt rent nå. Og når han sier noe galt, øver mamma og han på det ordet. Bestefar og Voyeur har gått tur nesten hver eneste dag. Da går de ut til kaien, opp i parken og hjem. I vinter har storebror og Voyeur vært lite syke. Litt forkjølet, bare. Men han fikk brennkopper, og det gikk over til eksem på haka etter ei stund. Det er han nesten god for nå. Han er også flink til å leke med seg sjøl.
18. september 1983. Begynte i barnehagen etter sommerferien, men gikk bare 1 1/2 uke. Ville ikke mer. Torsdag den 8. september måtte han sitte på toalettet hos bestemor, mye hyling og skriking. Bestemor ga beskjed om at hvis han ikke sluttet med bleier med en gang og gikk på potta isteden, ville hun sette ham "på do". Resultat: Kontant slutt med bleier. Nå, etter 1 1/2 uke, har det vært to små uhell, én gang tiss og én gang litt bæsj. Trenger ingen påpassing. Gir beskjed og ordner seg sjøl. Har fått mye skryt og er stolt sjøl. Nå vil Voyeur begynne i barnehagen igjen. Sannsynligvis syntes han det var fælt å være den eneste som gikk med bleier. Ellers er han harmonisk. Leker veldig godt med seg sjøl. Kan bli veldig hissig, men det er sjelden. Men er ikke trygg når han ikke er sammen med mamma, pappa, bestemor, bestefar, tante eller onkel. Er også trygg sammen med storebror.
21. mai 1984. Mamma sluttet å jobbe den 12. mars. Vi skal nemlig flytte til nabobyen. Har solgt huset og kjøpt et som ikke er bygget ennå i dalen. Det skal være ferdig i midten av september. Noe mer barnehage ble det ikke. Han har vært lite ute og lekt med jevngamle barn. Skal han ut og leke, må storebror eller kusinene være med. Er i grunn sky og redd fremmede og har vanskelig for å komme i kontakt med andre. Den siste måneden er han blitt litt kjent med et par på sin egen alder, men skal han leke med dem, må de komme og hente ham. Sjøl om han er veldig mye alene, virker det som han trives alene. Han er fabelaktig til å leke og til å fantasere. Er nysgjerrig. Er også flink til å tegne og har alltid likt å sette sammen små byggeklosser (Lego). Stort sett er han lett å ha med å gjøre, bortsett fra maten. Iblant viser han jo også hvor stridig han er. Veldig, veldig sta. Siden han sluttet med bleier har han vært veldig flink. Kun et par uhell om natten på 1/2 år, og aldri lekkasje ellers. Kjempeflott.
Abonner på:
Innlegg (Atom)