Kvelertak på pengestrømmen

Romjula er tida for å oppsummere finansåret 2008. Bankene har fortsatt problemer med å stole på hverandre, er konklusjonen fra næringslivsjournalistene og mediekommentatorene. I mine øyne har de god grunn til det.

Gjennom hele finanskrisa har mediene hatt et besynderlig naivt syn på bankenes rolle. Det er blitt gjengs å ty til en patologisk forklaring på problemet: Bankene lider av angst, de har pådratt seg et nervøst sammenbrudd. Problemet er etter sigende at bankene er blitt redde for å låne ut penger til hverandre. De har begynt å tvile på nabobankens betalingsevne og økonomiske stilling, eller likviditet og soliditet, som det heter. Fordi de frykter at låntakerne ikke skal makte å betale sitt lån tilbake, vegrer de seg for sjøl å gi ut lån, blir vi fortalt.

Det er noe rørende naivt med denne analysen. Ikke misforstå meg, forklaringen virker troverdig, frykt er trolig en relevant faktor. Men det er en annen faktor som konsekvent uteblir fra analysen: makt.

Hvis vi ser finanskrisa i et maktperspektiv, har bankene all grunn til å ruge på de mangfoldige milliardene de har fått i kreditt hos sine sentralbanker. Vi er inne i nedgangstider, og slike tider er det de sterkeste aktørene med deb største utholdenheten som går seirende ut av. Når bankene lar pengestrømmen tørke inn, er det de svakeste aktørene som først går ad undas. Sagt på en annen måte: En sterk bank har interesse av å la pengestrømmen tørke inn fordi denne tørken tar knekken på dens svakere konkurrenter.

Er pengetørken tørr nok, og varer den lenge nok, går noen av de svake bankene konkurs, mens andre igjen blir kjøpt opp. Det vi sitter igjen med, er færre og større banker som hver har styrket sin posisjon i markedet.

Det er ikke bare nervøse banker vi er vitne til. Det er også nådeløse banker.

Årets album 2008

Det er på tide å kåre årets album 2008. Blant kandidatene er stort sett indiegutter, sånne trendbevisste musikanter i alderen 20–25, og det skal de ha, de lager fortsatt knakende god musikk. Årets beste album er den sjøltitulerte debuten til Vampire Weekend. At de er blitt omtalt som verdens hviteste band får ikke våge, deres afrikanske fraseringer er uimotståelige.

Det var, som vanlig, gjennom musikkbladenes kåring av årets beste utgivelser jeg ble gjort oppmerksom på det som blir stående som årets utgivelse i min samling. Nå når ikke albumet til topps i noen av de listene jeg har lest, men det har havnet et sted i topp ti hos de fleste. I topp ti havner også TV on the Radio med Dear Science og Deerhunter med Microcastle / Weird Era Continued, hvilket jeg samtykker i. Hva folk ser i band som Coldplay, Fleet Foxes og Portishead, har jeg derimot vanskelig for å forstå.

Her i Norge er det en viss herr Tommy Tokyo som, ifølge riksmediene, står bak årets beste album. Min spådom er at han vil forbli en kuriositet, mer intetsigende musikk skal du lete lenge etter. Sjøl ble jeg imponert av Harrys Gym da de spilte på sin slippefest på Kampen bistro her forleden, ja, jeg tror jeg vil gå så langt som å erklære at debuten deres er årets beste norske album. Muligens tett fulgt av Rockettotheskys Medea.

Til slutt må jeg nevne noen album som ble gitt ut i fjor, men som har gått mange runder i CD-spilleren min i år: MGMT med Orangular Spectacular, Of Montreal med Hissing Fauna, Are You the Destroyer? og LCD Soundsystem med Sound of Silver. Hederlig omtale til alle tre.

Vagina dentata

Fra tid til annen støter jeg på artikler som forteller meg at jeg lider av kastraksjonsangst. Nærmere bestemt forteller Freud meg, via sine akademiske fotsoldater, at jeg lider av kastraksjonsangst, akkurat som lille Hans i sin tid gjorde. Angsten springer ut av min tidlige erkjennelse av at kvinnen er blitt kastrert, hun har fått sin penis og sine testikler fjernet. "Det var nok en straff," tenkte jeg, "og trår jeg feil, blir jeg straffet på samme måte." Slik oppsto min kastraksjonsangst, og siden er den blitt hengende ved.

Jeg må vedgå at jeg aldri har merket noe til denne angsten. Jeg våkner ikke skrekkslagen på natta fra bildet av mine testikler som løsner og faller til jorda lik modne epler en tidlig høst. Jeg nærer heller ikke, slik lille Hans gjorde, noen framtredende frykt for hester. Det at kastraksjonsangsten ikke gir seg til kjenne, er likevel ikke noe holdepunkt for at jeg ikke lider av den. Det betyr bare, har jeg forstått, at den hviler i det underbevisste—jeg har fortrengt den. Det er for øvrig det geniale med psykoanalysen: Den lar seg aldri falsifisere, den kan aldri slå feil.

Nåvel, kastraksjonsangst eller ei, det jeg egentlig skulle si noen ord om her, er kvinnens mensturasjonssyklus og dette vidunderlige fenomenet som går under navnet vagina dentata. Det var en usedvanlig fascinerende vevlogg som penset meg inn på dette sidesporet i mine mentale skinneganger. Vevloggen består av en serie in vivo bilder av en skjede, tatt hver dag gjennom den fire uker lange syklusen.

Innerst i skjeden ser vi livmormunnen, og det var dette synet som umiddelbart fikk meg til å tenke på denne mytologiske skapningen som gror tenner i sitt gap. Vagina dentata, ei fitte med tenner, et beist som biter manndommen av.

Er det min kastraksjonsangst som har bitt seg fast?

Hvorfor skrive korrekt?

Hvorfor skrive korrekt? Jeg prøver å skrive korrekt, jeg ønsker å skrive korrekt, jeg trives med å skrive korrekt, men hvorfor? Jeg har sant å si hatt store problemer med å finne et fornuftig svar på dette spørsmålet. Jeg er i det hele tatt av den oppfatning at det ikke er mulig å skrive korrekt. Ikke fordi mine evner ikke strekker til, men fordi språket ikke strekker til.

Jeg tror Donald Davidson traff spikeren på hodet da han konkluderte med at det ikke finnes noen slik ting som et språk, i betydningen et språk som vi kan lære oss, et språk vi kan mestre. Vi må, som han skriver, gi slipp på vår oppfatning om at språket er en klart avgrenset intersubjektiv struktur som vi språkbrukere kan tilegne oss og ta i bruk. Språklig kommunikasjon er bare nok en form for samhandling med våre omgivelser: Det handler om å forstå og gjøre seg forstått, om å utføre en kommunikativ handling for å oppnå en eller annen forventet effekt. Vi språkbrukere gjør oss forstått uten å underkaste oss et på forhånd opptegnet og innlært felles regelverk for språklig kommunikasjon. Vi kommuniserer først, reglene dikter vi opp etterpå.

Dette er ikke det samme som å si at det ikke finnes regler. Det finnes naturligvis et korrekt, i betydningen mønstergyldig, språk, et språk som samsvarer med de reglene vi har diktet opp. Da er vi over på et annet problem: Hva er det som skjer når disse reglene blir diktet opp? Og når reglene først er der, hvorfor i all verden skal jeg føle meg forpliktet til å følge dem?

Utgangspunktet for de gjeldende normene i norsk er konvensjoner. Språkforskerne, språkbyråkratene og språkpolitikerne tar alle utgangspunkt i språket slik folk anvender det i praksis, og de meisler ut sine regler på grunnlag av denne bruken. Den folkelige anvendelsen av språket, derimot, den vakler, den er sprikende, mangfoldig, motsetningsfull. Så hva er en regel, annet enn dels konvensjon, dels konstruksjon? Intet annet, vil jeg si. Korrekt språkbruk er språkbruk som retter seg etter det mønsteret et lite knippe med kyndige mennesker har bestemt seg for å gi status som lov. Noen har skrevet at det er korrekt, og derfor er det korrekt, men hva så?

Jeg føler meg ikke drevet av en indre trang til å la meg underkue av språkpolitikernes kommunikative bolverk. Likevel ønsker jeg å skrive korrekt. Mine beveggrunner er rent pragmatiske: Jeg ønsker å skrive korrekt i den grad det tjener den språklige kommunikasjonen, i den grad det myndiggjør meg i den språklige samhandlingen med mine omgivelser.

Den viktigste beveggrunnen, derimot, er ergrelse. Skrivefeil irriterer, korrekt språk plager ingen.

Takt og tone

Ettersom nasjonen Norge nå atter befinner seg i en krigssituasjon, ber vi alle utøvende musikere å bite seg godt merke i retningslinjene for takt og tone ved fremførelse av restaurantmusikk:

1 Musikkstykker i foxtrotrytme (såkalt swing) må ikke overstige 20 % av repertoarene for underholdnings- og danseorkestre.

2 I dette såkalte jazzrepertoaret skal en fortrinnsvis holde seg til komposisjoner i dur og tekster som gir uttrykk for livsglede, ikke jødisk-dystre tekster.

3 Med hensyn til tempo skal en også fortrinnsvis holde seg til livlige komposisjoner, ikke langsomme(såkalt blues); likevel må tempoet ikke overstige en viss grad av allegro i overensstemmelse med arisk sans for disiplin og måtehold. Under ingen omstendigheter kan en tolerere negroide utskeielser i tempo (såkalt hot jazz) eller solo-opptredener (såkalt breaks).

4 Såkalte jazzkomposisjoner kan inneholde maksimalt 10 % synkoperinger; resten må bestå av naturlig legatobevegelse som er blottet for de hysteriske rytmiske omslagene som kjennetegner barbariske rasers musikk, og som kaller på mørke instinkter som er fremmede for den germanske rasen (såkalte riffs).

5 Det er strengt forbudt å bruke instrumenter som er fremmede for tysk ånd (såkalte cowbells, flexaton, pensler osv.), samt alle sordiner som omdanner blåse- og messinginstrumentenes edle lyder til jødisk-frimureriske ul (såkalt wawa-hat osv).

6 Det er også forbudt med trommesoloer som er lengre enn en halv takt i fire fjerdedels rytme (unntatt i stiliserte militærmarsjer).

7 I såkalte jazzkomposisjoner må kontrabass utelukkende spilles med bue.

8 Det er forbudt å klimpre med strengene, ettersom dette er skadelig for instrumentet og uheldig for arisk musikkfølelse. Hvis en såkalt pizzicato-effekt er absolutt nødvendig for komposisjonens særpreg, må en omhyggelig sørge for at strengen ikke får slå rot mot sordinen, noe som fra nå er forbudt.

9 Musikerne forbys likeledes vokalistimprovisasjoner (såkalt scat).

10 Alle underholdnings- og danseorkestre bør innskrenke bruken av saksofoner av alle slag og erstatte dem med cello, bratsj eller eventuelt et passende folkeinstrument.

(Rundskriv fra den kommissariske kulturministeren, 1942)