Norsk presse, terningkast 2

"Vi har i dag besluttet å ikke gå videre med noen slik foreslått endring." Check. "Det er med en viss undring jeg har fulgt debatten." Check. "Jeg oppfatter som statsråd at det er mitt ansvar." Check. "Jeg vil ikke kommentere prosessen rundt dette." Ch... hva behager?

I dag har kikkeren fulgt med på pressekonferansen til justisminister Knut Storberget (Ap) om "tildekking av hår" i politiet. Storberget gjorde det tidlig klart at han ikke ville svare på spørsmål om prosessen internt i forvaltningen og i regjeringen. Det var de frammøtte journalistene åpenbart ikke forberedt på.

Én etter én løftet journalistene sine rifler, siktet mot ministeren og fyrte av. Kikkeren kunne med en viss fascinasjon observere hvor mange skeive løp som var ute og gikk blant dem. Man skulle tro at erfarne politiske journalister har evnen til å formulere spørsmål som virker så tilforlatelige at politikeren tillater seg å svare på dem, for så å bli drevet fra skanse til skanse. Den gang ei.

Igjen og igjen stilte journalistene dødfødte spørsmål. Igjen og igjen svarte Storberget rolig at han ikke kommenterer prosessen. "Ja men, jeg spør jo ikke om prosessen," klynker journalisten. Storberget himler med øynene. "Det er implisitt i spørsmålet." Kun et par journalister maktet å stille så konkrete spørsmål at de faktisk fikk betydningsfulle svar. Hederlig omtale til dem, hvem enn de er.

Så, etter en drøy halvtime, gikk journalistene slukøra hjem. Storberget gikk ikke av, ikke denne gangen heller. For en nedtur. Skuffelsen var til å ta og føle på—varm og etsende som dampende oppkast, bestrødd med fordervede klumper av hat.

Veien videre kjenner vi alle. Først skal opposisjonslederne uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket. Deretter skal kommentariatet uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket. Til slutt skal de lærde uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket.

Samtidig, i en glissen lugar av et kontor, sitter Arne Johannessen og planlegger sitt neste stikk.

Kikkeren er død, lenge leve kikkeren

Hva skal skje med denne vevloggen når jeg dør? Hvor skal det bli av facebookprofilen min? Hva skal oppdatere min myspace? Vil jeg fortsatt stå oppført på kontaktlista di på MSN? Slike spørsmål burde stengt tatt ikke plage meg, men de plager meg likevel.

Alt krever passordbeskyttelse i dag. Jeg har flere passord. Jeg oppdaterer dem stadig. Passordene er det kun jeg som kjenner. Passordene er ikke skrevet ned noe sted. Når jeg dør, vil ingen av mine pårørende ha tilgang til dem. De vil kanskje ta kontakt med Blogger, Facebook, Myspace og Whatnot for å få lagt ned mine profiler, men hva med mine hemmelige brukerprofiler, de profilene bare jeg veit om? De kan de ikke gjøre noe med.

Jeg ligger altså godt an til å få evig liv i blogosfæren. Det eneste jeg har å frykte, er at mine verste fiender skal skjende mitt navn i kommentarfeltet. Det er, underlig nok, en tanke som gir meg trøst. Slik buddhister slår seg til ro med egen forgjengelighet ved å studere lik i de ulike fasene av forråtnelse, slår jeg meg til ro med mitt evige liv ved å kontemplere over evige fornærmelser.

Dette er ikke noe nytt problem. Da jeg og veven var i vår ungdom, støtte vi på en kar som kalte seg Helium. Han var et riktig vevtroll, en forhatt sabotør som gjorde sitt ytterste for å plage de bebrillede administratorene på IRC. Han lyktes.

Den 26. november 1999 grunnstøtte hurtigbåten MS "Sleipner" ved Ryvarden fyr. 16 personer og fire papegøyer strøyk med. Blant dem var Helium. I dagene etterpå sto hans medelever fram i lokalavisa, medelever som aldri hadde hatt noe med ham å gjøre, for å fortelle om hvor sympatisk han var, hvor dypt han var savnet. Liket hans ble funnet et år seinere, på 194 meters dyp, tre kilometer fra stedet der "Sleipner" gikk ned.

I utgangspunktet hadde jeg skåret over båndene til IRC på denne tida, men i dagene etter forliset besøkte jeg noen de lokale samtalekanalene av rein nysgjerrighet. Heliums triste skjebne var som ventet blitt gjenstand for debatt. "Jeg hater Helium, jeg er glad han er død," var kommentaren fra hans mest uttalte fiender. Andre protesterte, "Slik taler man ikke om den døde."

Slik taler man om den døde, og den døde tier.