Om dybde
for 4 år siden
lørdag 15. november 2008
torsdag 13. november 2008
Regjeringen er svekket, hva så?
"Er regjeringen svekket?" spør herr programleder. "Ja!" roper de lærde i kor. Ta hyven den som kan, regjeringen er svekket!
På sakslista i dag, tjenestedirektivet. Jens er for, Liv Signe er mot, Kristin er med Liv Signe, og kor du bryggjar, og kor du bakar, d'er alltid ein som det ikkje smakar. De lærde setter nyvene opp og legger stemmeleiet ned. Kristin har latt seg valse over, igjen. Jens bærer sprikende staur, igjen. Statsrådene motsier hverandre, igjen. Hvem skal velgerne nå tro på? Regjeringen er svekket.
Det ligger et sett med uuttalte premisser til grunn for den slutningen de lærde trekker. Premiss major: Hvis en regjering ikke følger spillets regler, blir den svekket. Premiss minor: Den rødgrønne regjeringen har ikke fulgt spillets regler. Det er naturligvis det politiske maktspillets regler vi snakker om her. Jeg veit ikke hvem det er som har diktet opp disse reglene, må jeg likevel gjette, vil jeg si at det er de lærde sjøl. Jeg veit heller ikke hvilke regler det er som gjelder, uuttalte premisser som de er, lever de sitt liv i skyggen av de lærdes retorikk. Må jeg likevel gjette, vil jeg si at de viktigste reglene er som følger: 1. Enhver politisk strid må utkjempes bak lukkede dører. 2. Uansett hvor sterk den indre spliden er, stå samlet utad. 3. Si aldri det du mener, si det dine velgere vil høre deg si. Spillets regler krever, med andre ord, at regjeringen ljuger om alt som er vondt, og ljuger om alt som er godt. Den vellykkede regjeringen, den sterke regjeringen, holder sitt sanne ansikt skjult, det er den regjeringen som lykkes, takk gud, i å villede sitt folk.
Alternativet til det forskriftsmessige spillet, det rene politiske kaos. Det er en tilstand hvor reell politisk strid lar seg utkjempe i det åpne. Det er en tilstand hvor kommunikasjonsrådgivernes retorikk erstattes med åpen politisk argumentasjon. Det er en tilstand hvor velgerne må avgjøre sjøl hvem de skal tro på. Det er, gud forby, demokrati.
Så rakner den rødgrønne regjeringen i striden om tjenestedirektivet, og fjernsynsseere i det ganske land blir vitne til tre partiledere som representerer sine partier og ikke sin regjering. Det er tre partiledere som, for en gangs skyld, kan si det de mener. Det er tre partiledere som kan tillate seg å være uenige, som kan krangle for åpen mikrofon, som kan blottlegge seg for sine velgere og si "Dette er det du får".
Ja visst, regjeringen er svekket, hva så?
På sakslista i dag, tjenestedirektivet. Jens er for, Liv Signe er mot, Kristin er med Liv Signe, og kor du bryggjar, og kor du bakar, d'er alltid ein som det ikkje smakar. De lærde setter nyvene opp og legger stemmeleiet ned. Kristin har latt seg valse over, igjen. Jens bærer sprikende staur, igjen. Statsrådene motsier hverandre, igjen. Hvem skal velgerne nå tro på? Regjeringen er svekket.
Det ligger et sett med uuttalte premisser til grunn for den slutningen de lærde trekker. Premiss major: Hvis en regjering ikke følger spillets regler, blir den svekket. Premiss minor: Den rødgrønne regjeringen har ikke fulgt spillets regler. Det er naturligvis det politiske maktspillets regler vi snakker om her. Jeg veit ikke hvem det er som har diktet opp disse reglene, må jeg likevel gjette, vil jeg si at det er de lærde sjøl. Jeg veit heller ikke hvilke regler det er som gjelder, uuttalte premisser som de er, lever de sitt liv i skyggen av de lærdes retorikk. Må jeg likevel gjette, vil jeg si at de viktigste reglene er som følger: 1. Enhver politisk strid må utkjempes bak lukkede dører. 2. Uansett hvor sterk den indre spliden er, stå samlet utad. 3. Si aldri det du mener, si det dine velgere vil høre deg si. Spillets regler krever, med andre ord, at regjeringen ljuger om alt som er vondt, og ljuger om alt som er godt. Den vellykkede regjeringen, den sterke regjeringen, holder sitt sanne ansikt skjult, det er den regjeringen som lykkes, takk gud, i å villede sitt folk.
Alternativet til det forskriftsmessige spillet, det rene politiske kaos. Det er en tilstand hvor reell politisk strid lar seg utkjempe i det åpne. Det er en tilstand hvor kommunikasjonsrådgivernes retorikk erstattes med åpen politisk argumentasjon. Det er en tilstand hvor velgerne må avgjøre sjøl hvem de skal tro på. Det er, gud forby, demokrati.
Så rakner den rødgrønne regjeringen i striden om tjenestedirektivet, og fjernsynsseere i det ganske land blir vitne til tre partiledere som representerer sine partier og ikke sin regjering. Det er tre partiledere som, for en gangs skyld, kan si det de mener. Det er tre partiledere som kan tillate seg å være uenige, som kan krangle for åpen mikrofon, som kan blottlegge seg for sine velgere og si "Dette er det du får".
Ja visst, regjeringen er svekket, hva så?
mandag 10. november 2008
Krise!
"Jeg blir så provosert når jeg får høre at dette er en medieskapt krise," sier politibetjent Ola Knudseth (29) i Aftenposten søndag. Jeg forstår ham godt. Det er jo slett ikke ei medieskapt krise det er snakk om. Krisa er skapt av politiet sjøl.
Ei krise er alltid skapt i den forstand at krisa på et eller annet tidspunkt får status som den rådende oppfatningen om tingenes tilstand. Ei krise er først ei krise når folk begynner å snakke om krisa som ei krise. Hvis vi så skal avdekke hvem som har skapt krisa, må vi undersøke hvem som har gått i bresjen for å kalle krisa ei krise. I vårt tilfelle vet vi godt hvem som har gått i bresjen: Det er politiet sjøl, ikke minst representert ved Politiets Fellesforbund, godt hjulpet av maktsultne opposisjonspolitikere og konfliktsultne pressefolk.
At krisa er skapt, er uunngåelig og i grunn nokså uinteressant. Det som er mer interessant, er om denne rådende oppfatningen er berettiget. Hvis kriseoppfatningen er berettiget, må det være fordi et eller annet har forandret seg—og for å hjemle bruken av et såpass dramatisk ord som "krise", trumfet kun av ordet "katastrofe", bør denne forandringen være nokså markant.
Lønn og bemanning
Hva slags forandring vi skal se etter, er avhengig av hvilket forledd vi setter foran ordet "krise". La oss først se på de mest prosaiske mulighetene. Er vi vitne til ei lønnskrise i politiet? I tilfelle må det ha skjedd noe grufullt med politifolkenes inntekt. Noen slik grufull forverring har ikke inntruffet. Politibetjentenes grunnlønn økt med 0,4 prosent mer enn lønn i staten totalt i perioden 2002–2007. La gå, politiledernes lønn har økt med 2,5 prosent mindre enn resten av staten i den samme perioden. Skal vi kalle det ei krise?
Vel, om ikke ei lønnskrise, kanskje ei bemanningskrise? Ja, i tilfelle må bemanningssituasjonen ha forverret seg. Det har den ikke. Antall ansatte i politiet har økt jevnt og trutt de siste årene, fra om lag 10.500 årsverk i 2000 til om lag 12.500 i år. Andelen med politiutdanning har ligget stille på om lag 7.800 årsverk.
Et tredje alternativ er muligheten for ei ressurskrise. Er pengene blitt borte fra politibudsjettene? Nok en gang er svaret nei. Budsjettene har økt jevnt og trutt de siste årene, fra 6 milliarder kroner i 2000 til 8 milliarder kroner i 2009-budsjettet. Vi ser heller ikke noen nedslående utvikling i politiets ytelse. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstida er redusert fra 154 dager i 2003 til 115 dager i 2007, mens oppklaringsprosenten er så godt som uendret—i 2007 lå den på 36,5 prosent.
Kriminalitet
Det som gjenstår, er den verste muligheten, det er muligheten for ei kriminalitetskrise, et samfunn i oppløsning, lovløse tilstander i kongeriket Norge. Ei slik krise vil naturligvis gi seg til kjenne i en galopperende kriminalitetsstatistikk: Uten en markant økning i frekvensen av kriminelle handlinger, ei heller noen krise.
La oss så, for å avrunde denne loggføringen, se nærmere på kriminalitetsstatistikken. Politidirektoratets egne tall viser ingen økning i antall anmeldte forbrytelser i løpet av femårsperioden 2003–2007. Tvert imot er antall anmeldte forbrytelser redusert med 12,6 prosent. Bildet er noe mer sammensatt hvis vi ser på ulike former for kriminalitet: Antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene økonomi og vinning har gått markant ned, mens antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene vold, seksual, narkotika, skadeverk, miljø og annen har gått noe opp. Statistikken viser likevel en nedgang i antall anmelte forbrytelser innefor alle kategorier, unntatt skadeverk, fra 2006 til 2007. Det ser ikke ut til å ha blitt noe verre i år: Politiets tall for første halvår viser at "det totale antall anmeldte forbrytelser synker, mens enkelte områder, som vold og innbrudd i villa, har en økning".
Konklusjonen er like klar som den er tvetydig: Utviklingen er uheldig på noen områder, på andre områder er den mer oppløftende. Spørsmålet her, derimot, er om betegnelsen krise er berettiget. Det er den ikke.
Ei krise er alltid skapt i den forstand at krisa på et eller annet tidspunkt får status som den rådende oppfatningen om tingenes tilstand. Ei krise er først ei krise når folk begynner å snakke om krisa som ei krise. Hvis vi så skal avdekke hvem som har skapt krisa, må vi undersøke hvem som har gått i bresjen for å kalle krisa ei krise. I vårt tilfelle vet vi godt hvem som har gått i bresjen: Det er politiet sjøl, ikke minst representert ved Politiets Fellesforbund, godt hjulpet av maktsultne opposisjonspolitikere og konfliktsultne pressefolk.
At krisa er skapt, er uunngåelig og i grunn nokså uinteressant. Det som er mer interessant, er om denne rådende oppfatningen er berettiget. Hvis kriseoppfatningen er berettiget, må det være fordi et eller annet har forandret seg—og for å hjemle bruken av et såpass dramatisk ord som "krise", trumfet kun av ordet "katastrofe", bør denne forandringen være nokså markant.
Lønn og bemanning
Hva slags forandring vi skal se etter, er avhengig av hvilket forledd vi setter foran ordet "krise". La oss først se på de mest prosaiske mulighetene. Er vi vitne til ei lønnskrise i politiet? I tilfelle må det ha skjedd noe grufullt med politifolkenes inntekt. Noen slik grufull forverring har ikke inntruffet. Politibetjentenes grunnlønn økt med 0,4 prosent mer enn lønn i staten totalt i perioden 2002–2007. La gå, politiledernes lønn har økt med 2,5 prosent mindre enn resten av staten i den samme perioden. Skal vi kalle det ei krise?
Vel, om ikke ei lønnskrise, kanskje ei bemanningskrise? Ja, i tilfelle må bemanningssituasjonen ha forverret seg. Det har den ikke. Antall ansatte i politiet har økt jevnt og trutt de siste årene, fra om lag 10.500 årsverk i 2000 til om lag 12.500 i år. Andelen med politiutdanning har ligget stille på om lag 7.800 årsverk.
Et tredje alternativ er muligheten for ei ressurskrise. Er pengene blitt borte fra politibudsjettene? Nok en gang er svaret nei. Budsjettene har økt jevnt og trutt de siste årene, fra 6 milliarder kroner i 2000 til 8 milliarder kroner i 2009-budsjettet. Vi ser heller ikke noen nedslående utvikling i politiets ytelse. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstida er redusert fra 154 dager i 2003 til 115 dager i 2007, mens oppklaringsprosenten er så godt som uendret—i 2007 lå den på 36,5 prosent.
Kriminalitet
Det som gjenstår, er den verste muligheten, det er muligheten for ei kriminalitetskrise, et samfunn i oppløsning, lovløse tilstander i kongeriket Norge. Ei slik krise vil naturligvis gi seg til kjenne i en galopperende kriminalitetsstatistikk: Uten en markant økning i frekvensen av kriminelle handlinger, ei heller noen krise.
La oss så, for å avrunde denne loggføringen, se nærmere på kriminalitetsstatistikken. Politidirektoratets egne tall viser ingen økning i antall anmeldte forbrytelser i løpet av femårsperioden 2003–2007. Tvert imot er antall anmeldte forbrytelser redusert med 12,6 prosent. Bildet er noe mer sammensatt hvis vi ser på ulike former for kriminalitet: Antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene økonomi og vinning har gått markant ned, mens antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene vold, seksual, narkotika, skadeverk, miljø og annen har gått noe opp. Statistikken viser likevel en nedgang i antall anmelte forbrytelser innefor alle kategorier, unntatt skadeverk, fra 2006 til 2007. Det ser ikke ut til å ha blitt noe verre i år: Politiets tall for første halvår viser at "det totale antall anmeldte forbrytelser synker, mens enkelte områder, som vold og innbrudd i villa, har en økning".
Konklusjonen er like klar som den er tvetydig: Utviklingen er uheldig på noen områder, på andre områder er den mer oppløftende. Spørsmålet her, derimot, er om betegnelsen krise er berettiget. Det er den ikke.
søndag 9. november 2008
Starten på noe nytt
Det har i grunn vært ei bra uke. Barack Obama har fått seg ny jobb, jeg har fått meg ny vevlogg. Det blir vel mest tomprat fra oss begge, tenker jeg.
Det fascinerer meg en smule hvor uforpliktende slagordene hans er. "Yes we can!" betyr jo ingenting: Det er klart vi kan, men det betyr jo ikke nødvendigvis at vi vil. Ei heller er det noe innhold i "change": Greit nok, forandring fryder, men hva er det egentlig vi vil—unnskyld, kan—forandre?
Nå er det mulig jeg har gått glipp av den filosofiske dybden i dette siste slagordet. Det er mulig det er en slags deleuziansk forskjell-i-seg-sjøl han sikter til, i tilfelle har jeg vel begått den synd å la forskjellen bli underkuet av identitetstyranniet.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)