Kulturkanalen

De siste ukene har jeg lagt til meg en ny vane. Jeg har begynt å høre på NRK P2 på formiddagen. Det er virkelig noe helt annet enn P1, som tidligere var min foretrukne frekvens. Jeg fikk aldri noen glede av Nitimen og Østlandssendingen. Likevel vurderte jeg ikke P2. "Der spiller de jo bare klassisk musikk", tenkte jeg, fordomsfull og uvitende som jeg var.

En kort periode gikk jeg over til P3. Det var ulidelig, så jeg gikk raskt tilbake til P1. Fortsatt like kjedelig, og dårlig signal attpåtil. Det var nærmest ved ren desperasjon jeg dreide modulatoren opp til 100.00 MHz. Det viste seg å bli et lykketreff.

I dag er det altså perler som Mozart og Madonna, Sånn er livet, Mytekalenderen, Radioselskapet og Verdt å vite som surrer og går i bakgrunnen. Jeg blir til stadighet forbauset over hvor mye kunnskap som formidles i disse programmene. Her er det alltid rom for lange intervjuer med forskere så vel som politikere og kunstnere, man får formidlet til dels vanskelige resonnementer, og man serveres etterlengtet bakgrunn for de aktuelle sakene i mediebildet.

Det programmet som gir meg mest glede, er Mytekalenderen. Det er kort programpost, kun ti små minutter, men likevel er den preget av en ro og andektighet som man sjelden opplever i vår tid. Til tonene av Vivaldis fagottkonsert i e-moll forteller Terje Nordby om de merkeligste skikkelser i menneskets historie, og selv fortellingen om en obskur jarl blir en fengslende røverhistorie.

I en tid hvor pressen er preget av et allment forfall, er det befriende at det fortsatt finnes slike programmer. Det er nesten så man får en nyvunnen tro på mennesket.