Årets julenek

Jeg har ved flere anledninger brukt denne vevloggen som plattform for oppkast av allslags edder og galle om språk og rettskrivning. Jeg tenkte det derfor ville være på sin plass å avslutte nettåret med den mest bulemiske spysjuka hittil.

I løpet av året har jeg hatt gleden av å lese en rekke bøker som er oversatt til norsk. Og i hver eneste bok har jeg funnet rettskrivningsfeil på nærmest hver eneste side. Det er først og fremst kommafeil det er snakk om, folk evner rett og slett ikke å sette komma etter relativsetninger.

Nå i romjula har jeg blant annet lest Arild Linnebergs etterord til Imperiet av Michael Hardt og Antonio Negri. Jeg kunne sagt mye om innholdet i boka, som at Linneberg er sprøyte paranoid, og at Hardt og Negri snakker om "Imperiet" og "makta" som om disse skulle være utstyrt med både bevissthet og vilje, men det får vi ta en annen gang.

Saken er at Linnebergs etterord er et typisk eksempel det man sitter igjen med når forlagets språkvask er mangelfull. Han skriver "Al-Quaida", det skal være "al-Qaida". Han skriver "Abu-Ghraib-fengselet", det skal være "Abu Ghraib-fengselet". Han skriver "fengsels-politi-myndighet" når han like godt kunne skrevet "fengselspolitimyndighet". Han skriver "Holocaust", det skal være "holocaust". Han skriver "Milles Plateaux", det skal være "Mille Plateaux". Og så videre.

Dette er sjølsagt pirk. Derav denne vevloggen.

Lovfestet opprustning

Det er tidlig november, men advent allerede. Vi venter på USAs president Barack Obama, som skal bli kjød og ta bolig iblant oss, ta imot sin fredspris og snakke varmt om nedrustning og folkens förbrödrande.

I slike tider kan det være nyttig med en påminnelse om at nedrustning er bannlyst her i grenda. EU har tvert imot lovfestet det motsatte prinsipp: Medlemsstatene forplikter seg til gradvis å forbedre sin militære kapasitet.

EUs opprustningsprinsipp er hogd i stein i Lisboatraktaten, som etter alt å dømme vil tre i kraft om noen uker. Lisboatraktaten slår fast at Maastrichttraktaten nå får en ny artikkel 28 A som skal erstatte den opprinnelige avtalens artikkel 17. Den nye artikkel 28 A, punkt 3, andre ledd, lyder som følger:

"Medlemsstaterne forpligter sig til gradvis at forbedre deres militære kapacitet. Agenturet for Udvikling af Forsvarskapaciteter, Forskning, Anskaffelse og Forsvarsmateriel (i det følgende benævnt »Det Europæiske Forsvarsagentur«) klarlægger de operationelle behov, fremmer foranstaltninger til opfyldelse heraf, bidrager til at påpege og eventuelt iværksætte alle hensigtsmæssige foranstaltninger til styrkelse af forsvarssektorens industrielle og teknologiske basis, deltager i udformningen af en europæisk kapacitets- og forsvarsmaterielpolitik og bistår Rådet med at evaluere forbedringen af den militære kapacitet."

Trondheim

For første gang i mitt liv har jeg besøkt Trondheim. Det er i grunn en skam at det skulle ta så lang tid før jeg kom meg opp dit, men nå er det altså gjort. Jeg har vært der, jeg har utforsket byen, smakt på det lokale brygget og møtt venner som er bosatt der oppe.

For å feire mitt første besøk i Trondheim, skal jeg nå anmelde byen. Trondheim er rett nok ikke noe galleri, ingen bok man kan lese eller et teaterstykke man kan beskue, det er en by, en levende by av asfalt og kloakk, og jeg har ingen illusjoner om å yte den rettferdighet i en slik liten anmeldelse. Likevel må det bli slik, for mitt forhold til Trondheim er som betrakterens forhold til et verk: Jeg var der bare for å kikke, for å snuse litt rundt og knipse noen bilder. Så følger noen overfladiske betenkninger, noen innfall og noen forhastede slutninger.

Trondheim framsto framfor alt, på godt og vondt, som en provinsiell by. Den var overraskende liten. Jeg hadde forestilt meg noe større, noe som var bygget mer i høyden, noe det var mer besværlig å orientere seg i, noe tettere, tyngre og mer larmende. Slik var det ikke. Jeg ble tvert imot slått av stillheten. Det var helt stille, så stille at man kunne høre alt. Dette slo meg først da jeg vandret i Nedre Bakklandet. Jeg tenkte at det ville vært fint å bo i lite trehus der, helt for meg sjøl med en liten hageflekk og alt, ingen lyder fra naboleiligheter, intet drønn fra trafikken, men det gikk snart opp for meg at i denne stillheten kan man aldri bråke. Naboenes nærvær, trass i hageflekkene, ville vært enda mer påtrengende, for her finnes ingen konstant bakgrunnsstøy som kamuflerer alle lyder. Idet jeg ble bevisst på denne trondheimske stillheten, nøt jeg den. Hadde jeg vært fastboende i den, derimot, ville det vært uutholdelig.

Bakklandet er en trivelig liten bydel. Det vil si, noen bydel er det knapt, det er vel mer snakk om ei gate. Igjen ble jeg overrasket over dimensjonene. På forhånd hadde jeg stålsatt meg: Jeg hadde bare noen timer på meg til å utforske byen og var beredt på at jeg ikke ville få tid til å beskue stort mer enn Nidarosdomen og Bakklandet. Jeg tok feil. Bakklandet tok vel et kvarters tid å utforske, så var jeg ferdig. Jeg satte meg på en lokal kafé med mitt reisefølge og ei venninne, drakk kaffe og spiste belgisk vaffel. Så gikk vi videre til Svartlamon.

Svartlamon hadde jeg naturligvis hørt litt om, men ikke nok til å ha noe presist inntrykk av hva som ville møte meg der. Også dette området framsto som lite mer enn ei gate. Det var noen sjapper der, litt graffiti og en kafé eller to, deriblant Ramp, hvor vi satte oss ned og bestilte mat.

Det er fristende å stille Bakklandet og Svartlamon opp mot hverandre. Det første stedet er tilsynelatende populært blant studentene i byen og har noe utpreget bobo* ved seg. Her finner man koselige små kafeer med interiør fra bruktsjappa og småbutikker hvor man kan kjøpe rare strikkeluer, lommebok laget av melkekartong og øredobber laget av knapper, for ikke å snakke om flagrende gevanter. Et koselig, men i lengden kjedelig sted, altfor smått og ensporet til å vekke vedvarende interesse. Hadde jeg bodd i Trondheim, ville jeg nok frekventert Bakklandet for å møte venner og gå på kafé, men området ville ubønnhørlig blitt redusert til et instrument for samvær og avkobling.

Svartlamon har på sin side en tristesse hvilende over seg. Nærværet av alkoholisme, rusmisbruk og lediggang er påtrengende. Det var god mat vi fikk servert på Ramp, men utover dette hadde området lite interessant å by på. De "alternative" butikkene var rene klisjeer, man finner så godt som identiske butikker i enhver større by i dette landet. Nettopp dette forsterker inntrykket av Trondheim som en provinsiell by. Det skjer ingenting banebrytende her, sjøl ikke de alternative delene av byen har noen kulturell eller politisk knivsegg å by på. Det man blir servert, er tvert imot fastgrodde alternativer, mosegrodde alternativer som aldri har vekket min interesse.

Så til Midtbyen. Den er det ikke mye å si om. Vi bodde på Comfort Hotel Lipp, et middelmådig hotell med tomme minibarer, tette sluk og en kjedelig frokost. Vi drakk øl på Mikrobryggeriet, og stedet var greit nok, interiøret nokså anonymt og klientellet for fragmentert til å si noe fornuftig om. Vi kom oss aldri på Brukbar, men sett utenfra virket stedet helt ok, det også. Nidarosdomen var fin, men katedraler er nå stort sett det samme hvor enn de står. For øvrig besto Midtbyen for det meste av kjedebutikker, 7-Eleven-sjapper og Egon-restauranter samt altfor mange tenåringer. Terningkast 3.

Alt i alt var mitt første møte med Tronheim hyggelig, og jeg fikk lyst til å besøke byen igjen, men kunne aldri tenke meg å bo der.

Det er med Trondheim som med Bergen: Det ville vært en ypperlig bydel i Oslo.

*Fransk forkortelse for "bourgeois bohême", slike velutdannede og oftest nokså velbemidlede folk som bor i gentrifiserte områder, spiser ruccolasalat og går på kunstutstillinger.

Etter kolonet

"For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan." Slik begynner første bind av Karl Ove Knausgårds sjølbiografiske seksbindsverk Min kamp.

Det er ikke mange forfattere forunt å ha en skrivefeil allerede i bokas første setning, men Knausgård har altså klart det: Det skulle vært stor bokstav i første ord etter kolonet.

Regelen er som følger: "Når det som følger etter kolonet, er (minst) én helsetning, skrives det første ordet etter kolon med stor bokstav." (Finn-Erik Vinje, Skriveregler, s. 84.)

Ei bok

En langdryg togreise har i dag gitt meg anledning til endelig å lese ferdig Milan Kunderas magnum opus Tilværelsens uutholdelige letthet.

Fra før hadde jeg lest Latterens og glemselens bok, og denne likte jeg veldig godt, usedvanlig godt. Jeg hadde derfor høye forventninger til Tilværelsens uutholdelige letthet.

I første omgang ble forventningene slett ikke innfridd. Tvert imot mislikte jeg boka. Rollefigurene var irriterende, ufordragelige, bare en skjørtejeger og hans halvt sjølmedlidende, halvt psykopatiske kone, ingen jeg kunne identifisere meg med. Den vedvarende fikseringen på utroskap og sjalusi gjorde meg rent ubekvem, jeg fikk vondt av disse folkene, ville helst ikke vite av dem, klandret Kundera for i det hele tatt å ha kokt opp noen så vemmelige skapninger. Jeg fikk ingen sympati med dem, ingen innlevelse, og min avsky toppet seg til slutt da jeg nådde den evigtriste passasjen hvor fruen ble voldtatt... og nøt det.

Men så begynner det å skje ting i boka. Fra femte del og utover blir den stadig rikere, dypere og mot slutten også gripende.

Med andre ord: Den blir kitsch.

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen. Jeg vil bare anbefale boka. Og les den for all del ferdig: Halvlest står den i fare for å bli forhatt helt unødig.

De farlige veiene

I dag kan Aftenposten på forsideplass fortelle oss at "halvparten av vedlikeholdsarbeidet på veiene er så dårlig at det kan føre til ulykker". Konklusjonen har særdeles godt belegg i artikkelen som følger på side 6: "Fører manglende styring til dårligere veier og dermed høyere risiko for ulykker?" spør Aftenposten. "Ja," svarer riksrevisor Jørgen Kosmo.

Mer er det ikke å si om den saken.

Av dette kan man få inntrykk av at dårlig veistandard er en viktig årsak til trafikkulykker i Norge. Det stemmer ikke.

Statens vegvesen undersøker jevnlig årsakene til dødsulykker i trafikken. En analyse av dødsulykkene i 2007 viser at de viktigste årsakene er høy fart, manglende førerdyktighet og kjøring i ruspåvirket tilstand.

Forhold knyttet til veien og veimiljøet var riktignok medvirkende faktorer i nesten 40 prosent av dødsulykkene i 2007. De viktigste faktorene var "vanskelige førehold grunnet is/snø og våt vegbane, mangelfull skilting og oppmerking og dårlig linjeføring".

Ut fra dette er det nok belegg for å si at dårlig vedlikehold av veiene kan være en relevant faktor i trafikkulykker.

Men Aftenposten kunne med fordel satt konklusjonen i perspektiv.

VG rydder — og roter

Det finnes knapt noe som gleder meg mer enn å lese artikler om skrivefeil. Jeg vil derfor berømme VG Nett for artikkelen "Hellstrøm rydder - og roter".

I artikkelen påpeker VG Nett at det heter "Geirs restaurant" og ikke "Geir's restaurant". At det slett ikke står "Geir's restaurant" på skiltet, men "Geir's mat og vinhus", får vi la passere. Viktigere er det at VG Nett her retter søkelyset mot et alvorlig problem i norsk rettskrivning: Ola Dunks hang til apostrofer.

Finn-Erik Vinje, som er i ferd med å bli en gjenganger i denne vevloggen, er ikke nådig: "Det er slapt, pinlig og uverdig for TV3," tordner han.

Like slapt, pinlig og uverdig vil han nok mene det er at VG-artikkelen har tre kommafeil. Noen som klarer å finne dem?

Oppdatering:
VG Nett har nå rettet "Geir's restaurant" til "Geir's mat og vinhus". Kommafeilene, derimot, er fortsatt ikke rettet.

Det språklige anarki

I dag registrerer Finn-Erik Vinje med gru at folk flest synes det er helt greit at programlederne snakker dialekt i NRK. "Den logiske konsekvens av en slik dialekt- eller talemålsromantikk er at forskjellen på korrekt og ukorrekt språk oppheves, og at enhver språkrøkt som antaster medarbeidernes personlige vaner, kan avvises," skriver han i Aftenposten. Vinje mer enn antyder at man nå baner vei for "det språklige anarki".

Hvilken vidunderlig tanke!

Et kupp

Her en dag avla ubudne gjester en morgenvisitt hos den honduranske president Manuel Zelaya. Presidenten var etter sigende fortsatt ikledd pysj da militærets soldater gjorde sin putsch. Helt uten hensyn til det morgenstell som tilkommer en president, ble han ført bort og satt på et fly til Costa Rica.

Men var det virkelig et kupp? Det spurte Jan Arild Snoen seg i en loggføring nå nylig.

Snoen var for feig til å svare åpent "ja" eller "nei" på sitt spørsmål, men han lot det likevel skinne igjennom at han mente svaret var "nei". Det spørs dog om ikke hans konklusjon tok farge av hans politiske ståsted.

Kikkeren har riktignok aldri lest den honduranske grunnlov. Det ville dog overraske stort om denne grunnloven inneholdt en regel av typen "Høyesterett har myndighet til uten rettergang å avsette en folkevalgt president og instruere militæret til å pågripe og deportere ham".

Snoen påpeker med rette at presidenten "gikk ut over sine fullmakter". Men det synes like åpenbart at høyesterett og militæret gikk ut over sine fullmakter og satte grunnloven til side da presidenten ble tvunget fra makta.

Å beleire presidentpalasset og deportere presidenten er ikke god demokratisk kutyme. Skal man kvitte seg med en folkevalgt president, gjør man det som regel ved riksrett eller ved nyvalg. Noen slik prosess forelå ikke i Honduras.

Det synes underforstått i Snoens loggføring at det i dette spillet, nærmest av nødvendighet, må finnes minst én part som handler ut fra et demokratisk sinnelag: Det kan ikke være presidenten, så da må det være høyesteretten og militæret.

Min beskjedne påstand er at ingen part kan påberope seg rollen som demokratiets fanebærer i denne maktkampen. Samtlige parter har satt demokratiets spilleregler til side i kampen for å oppnå sine mål.

Så ja, dette er uten tvil et kupp. Snoens problem er at det er et kupp han kan like.

Hvem er du, din pervo?

Denne vevloggen har ikke mange lesere. Den har få lesere. Svært få lesere. I all hovedsak fungerer den som en ventil: Når jeg blir irritert, åpner jeg ventilen og slipper ut en loggføring eller to.

Likevel finnes det enkelte noksagter der ute som besøker kikkhullet, og noen av dem finner det ved hjelp av Google.

Det viser seg at det er vevloggens navn i seg sjøl og innlegget om kastraksjonsangst og vagina dentata som har gitt mest treff.

Det overrasker strengt tatt ikke, men det får meg til å lure: Hvem er disse folkene? Hvem er det som søker på "norsk voyeur" og havner her hos meg?

Samtidig erkjenner jeg at velplasserte stikkord øker lesertallet. Jeg vil derfor avslutte denne loggføringen med følgende bemerkning: sex teen ass naked vagina penis gay MILF porn fuck amateur sukkererter dagros kosebamse.

Høyre og Venstre

I Morgenbladet denne uka presenterer Alf van der Hagen sin visjon for partiet Høyre. Hans budskap kan oppsummeres i fire ord: Høyre bør bli Venstre.

Ideen om Canada

I dag skal jeg skrive litt om musikk. Eller ikke om musikk, egentlig, men om canadiske radiodokumentarer. Nærmere bestemt Glenn Goulds Solitude Trilogy, bestående av "The Idea of North", "The Latecomers" og "The Quiet in the Land", tre radiodokumentarer om isolerte mennesker i Canada.

Disse radiodokumentarene er ikke slikt man bare ramler over. Sjøl ble jeg gjort oppmerksom på verkene av en noe eksentrisk pianist som i likhet med Gould var djupt fascinert av Bach. Denne pianisten var på besøk hos meg en gang, og han hadde da med seg denne triple CD-en i en plastpose. Jeg trengte ikke spørre ham om å få låne dem, han insisterte. Og jeg ble umiddelbart fengslet.

Dette er mange år siden nå, og med tid og stunder fikk jeg levert tilbake CD-ene. Etter det har tanken på dem til stadighet dukket opp i bevisstheten min, oftest idet jeg har romstrert rundt i musikkforretninger, hvilket jeg ofte gjør, uten mål og mening. Så har jeg bladd igjennom platene under bokstaven "G" på "Klassisk", hver gang uten å finne annet enn Goldbergvariasjonene.

Nå nylig ble tanken på dem med ett mer påtrengende. Jeg veit ikke hvorfor, men jeg bestemte meg iallfall for å ta nettet til hjelp. Det viste seg raskt at trilogien jeg hadde lånt, var gått ut av produksjon. Jeg saumfarte nettet etter alle kunstens regler, men det eneste jeg fant, var et par overprisa Ebay-artikler og en torrent som ingen seeda.

Jeg var nær ved å gi opp. Men så kom gjennombruddet: Det viste seg at CD-ene fortsatt var i produksjon, men nå i ny drakt som en samling med fem CD-er kalt The Radio Artist. Jeg gikk sporenstreks til innkjøp, og etter få dager fikk jeg en spesialimportert pakke i postkassa.

Det noe helt spesielt med CD-er som er spesialimportert fra Canada. Jeg har riktignok bare importert musikk derfra én gang før, men magefølelsen sier meg at opplevelsen er allmenn. Første gang var det vokalbasert improvisasjonsmusikk fra et knøttlite canadisk plateselskap det var snakk om. CD-en kom i posten, innpakka i avispapir fra ei canadisk lokalavis og bundet med hyssing. Det eneste som manglet, var en håndskrevet kvittering.

Jeg gir meg til å tenke på distansen CD-ene må reise før de når meg her i Norge. Dertil passer det bra at det nettopp er en reise "The Idea of North" simulerer: En togreise nordover i Canada, fra byen i sør og oppover, innover i det store intet.

Som Bachs fuger, er Goulds radiodokumentarer komponert kontrapunktisk. Flere stemmer snakker samtidig, og personene som snakker, veksler om å ha hovedstemmen. Bak disse stemmene, og noen ganger foran, ligger kontentumet: Lyden av toget, kjerkeklokker, bølgene som skyller inn mot land. Radiodokumentarene er fengslende i sin flerstemmighet, en flerstemmighet som på samme tid forankrer og avløser den spenningen mellom ensomhet og fellesskap som radiodokumentarene tematiserer.

Det handler om å holde ut. Ikke bare om å holde ut med deg sjøl. Dette er sjølsagt en viktig del av tematikken: I ensomheten og isolasjonen i nord er du tvunget til å holde ut med deg sjøl, du må lære deg å leve med deg sjøl på en helt annen måte enn i byen, hvor du hele tida kan flykte fra deg sjøl. Dokumentarene handler dog like mye om å holde ut med fellesskapet. Man skulle tro at fellesskapet ikke fantes der i det isolerte nord, men det gjør det, og på en mer påtrengende måte enn i byen. I byen kan vi alltid stikke oss unna, holde løse relasjoner, svirre fra blomst til blomst. I isolasjonen i nord, derimot, er relasjonene få og sjeldne, men desto sterkere. Du må ikke bare holde ut med deg sjøl. Du må holde ut med fellesskapet.

Vel, sjøl har jeg aldri vært i Canada, jeg har aldri vært i nord, ei heller har jeg levd i isolasjon. Så hva er denne ideen om Canada for meg? Hva har jeg å holde ut med?

Norsk presse, terningkast 2

"Vi har i dag besluttet å ikke gå videre med noen slik foreslått endring." Check. "Det er med en viss undring jeg har fulgt debatten." Check. "Jeg oppfatter som statsråd at det er mitt ansvar." Check. "Jeg vil ikke kommentere prosessen rundt dette." Ch... hva behager?

I dag har kikkeren fulgt med på pressekonferansen til justisminister Knut Storberget (Ap) om "tildekking av hår" i politiet. Storberget gjorde det tidlig klart at han ikke ville svare på spørsmål om prosessen internt i forvaltningen og i regjeringen. Det var de frammøtte journalistene åpenbart ikke forberedt på.

Én etter én løftet journalistene sine rifler, siktet mot ministeren og fyrte av. Kikkeren kunne med en viss fascinasjon observere hvor mange skeive løp som var ute og gikk blant dem. Man skulle tro at erfarne politiske journalister har evnen til å formulere spørsmål som virker så tilforlatelige at politikeren tillater seg å svare på dem, for så å bli drevet fra skanse til skanse. Den gang ei.

Igjen og igjen stilte journalistene dødfødte spørsmål. Igjen og igjen svarte Storberget rolig at han ikke kommenterer prosessen. "Ja men, jeg spør jo ikke om prosessen," klynker journalisten. Storberget himler med øynene. "Det er implisitt i spørsmålet." Kun et par journalister maktet å stille så konkrete spørsmål at de faktisk fikk betydningsfulle svar. Hederlig omtale til dem, hvem enn de er.

Så, etter en drøy halvtime, gikk journalistene slukøra hjem. Storberget gikk ikke av, ikke denne gangen heller. For en nedtur. Skuffelsen var til å ta og føle på—varm og etsende som dampende oppkast, bestrødd med fordervede klumper av hat.

Veien videre kjenner vi alle. Først skal opposisjonslederne uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket. Deretter skal kommentariatet uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket. Til slutt skal de lærde uttale seg, de kommer til å si at saken er pinlig for regjeringen, og at Storberget er svekket.

Samtidig, i en glissen lugar av et kontor, sitter Arne Johannessen og planlegger sitt neste stikk.

Kikkeren er død, lenge leve kikkeren

Hva skal skje med denne vevloggen når jeg dør? Hvor skal det bli av facebookprofilen min? Hva skal oppdatere min myspace? Vil jeg fortsatt stå oppført på kontaktlista di på MSN? Slike spørsmål burde stengt tatt ikke plage meg, men de plager meg likevel.

Alt krever passordbeskyttelse i dag. Jeg har flere passord. Jeg oppdaterer dem stadig. Passordene er det kun jeg som kjenner. Passordene er ikke skrevet ned noe sted. Når jeg dør, vil ingen av mine pårørende ha tilgang til dem. De vil kanskje ta kontakt med Blogger, Facebook, Myspace og Whatnot for å få lagt ned mine profiler, men hva med mine hemmelige brukerprofiler, de profilene bare jeg veit om? De kan de ikke gjøre noe med.

Jeg ligger altså godt an til å få evig liv i blogosfæren. Det eneste jeg har å frykte, er at mine verste fiender skal skjende mitt navn i kommentarfeltet. Det er, underlig nok, en tanke som gir meg trøst. Slik buddhister slår seg til ro med egen forgjengelighet ved å studere lik i de ulike fasene av forråtnelse, slår jeg meg til ro med mitt evige liv ved å kontemplere over evige fornærmelser.

Dette er ikke noe nytt problem. Da jeg og veven var i vår ungdom, støtte vi på en kar som kalte seg Helium. Han var et riktig vevtroll, en forhatt sabotør som gjorde sitt ytterste for å plage de bebrillede administratorene på IRC. Han lyktes.

Den 26. november 1999 grunnstøtte hurtigbåten MS "Sleipner" ved Ryvarden fyr. 16 personer og fire papegøyer strøyk med. Blant dem var Helium. I dagene etterpå sto hans medelever fram i lokalavisa, medelever som aldri hadde hatt noe med ham å gjøre, for å fortelle om hvor sympatisk han var, hvor dypt han var savnet. Liket hans ble funnet et år seinere, på 194 meters dyp, tre kilometer fra stedet der "Sleipner" gikk ned.

I utgangspunktet hadde jeg skåret over båndene til IRC på denne tida, men i dagene etter forliset besøkte jeg noen de lokale samtalekanalene av rein nysgjerrighet. Heliums triste skjebne var som ventet blitt gjenstand for debatt. "Jeg hater Helium, jeg er glad han er død," var kommentaren fra hans mest uttalte fiender. Andre protesterte, "Slik taler man ikke om den døde."

Slik taler man om den døde, og den døde tier.

Kikkeren ser syner

Klikk på bildet for større versjon.

Thomas Numme vs. Jim Carrey

Kikkeren må vedgå at Thomas Numme for en gangs skyld har vært morsom. Ikke fordi han sjøl er morsom, rett nok, men fordi Jim Carrey er morsom.

Falskneren:


Opphavsmannen:


Ja, hva hadde vel fjernsynskvelden vært uten plagiat?

Matlary som problem

"Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det," sier Alice til Humpty. "Dette er relativismens prinsipp, og det er farlig," slår Janne Haaland Matlary fast. Det er i grunn interessant at hun velger et sitat fra Alice i Eventyrland, ettersom Lewis Carroll antakeligvis er den mest siterte skjønnlitterære forfatteren i nyere språkfilosofi. Hadde Matlary tatt denne språkfilosofien inn over seg, ville hun trolig latt sitatet ligge.

Matlarys problem er at hun følger det samme prinsippet. "Det etisk riktig[e] finnes objektivt sett," skriver hun. Vi har, ifølge Matlary, en "objektiv etikk". Hvorfor det må være slik, sier hun i bunn og grunn ingenting om, hun bare slår fast at slik er det, slik må det være. Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det; når jeg kaller noe den objektive sannhet, blir det den objektive sannhet. Slik er det, og slik må det være, for Matlary. Hun tar seg ikke bryet med å nevne det i sitt debattinnlegg, men det er implisitt: Som god katolikk har hun ikke noe valg, hun må tro at etikken er skapt av Gud på samme måte som alt annet her i verden. For oss frafalne ser verden noe annerledes ut.

Vi må rydde jorda for to stråmenn før vi kan dyrke poenget i denne loggføringen. Den første er Matlarys påstand om hva relativisme av nødvendighet fører til: "Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke engang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle 'brahet'." Dette er det ingen som mener. Det relativisten sier, er simpelthen at standarden vi bruker for å måle denne braheten, ikke er nøytral, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister føler oss ikke forpliktet til å gi slipp på våre etiske standarder. I verste fall finner vi ut litt mer om hvordan disse standardene har oppstått, i beste fall gjør vi en innsats for å forbedre dem. Hva vi regner som en forbedring, er dog ikke nøytralt, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister er nietzscheanere, viljefaste i våre bestrebelser for å fylle livet med mening.

Den andre stråmannen hviler i det følgende utsagnet: "Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt, bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta." Denne tesen lever kun blant tesens motstandere. En idealist, derimot, vil kunne hevde noe sånn som at det eneste jeg har tilgang til, er mine subjektive opplevelser av verden, og hvorvidt det finnes noe objektivt, må forbli et åpent spørsmål. Hva objektivitet angår, er idealisten med andre ord agnostiker heller enn ateist. Slik idealisme er det dog mer treffende å omtale som passé enn som "den intellektuelle mote". En god relativist vil i stedet framheve at språk er noe som oppstår nettopp i relasjonen mellom språkbrukere, og forsøke å overskride det banale skillet objekt–subjekt.

Nå er ikke denne loggføringen et forsøk på å ta Erling Fossen i forsvar, for den mannen er det ingen sympati å hente. Loggføringen er derimot et forsøk på å ta relativismen i forsvar. Dersom Matlary frykter etisk forfall, er det bortkastet å advare Aftenpostens lesere mot oss relativister. Hitler var ingen relativist. Stalin var ingen relativist. Taliban er ingen relativistbevegelse. Tvert imot: Dette er folk som påberoper seg den objektive sannhet. For å være riktig slem: Det er folk som med salig røst vil si "amen" når de har fått høre Matlarys bønn.

Vårt barns liv

1 mnd. gammel. Første smil fikk pappa og storebror. Var da omtrent tre uker gammel. Smiler ofte og pludrer litt. Reiste hodet første dag på sykehuset og så seg omkring fra første stund. Er sterk i nakkemusklene og ryggen. Nå, 1 mnd. gammel, vil han ha oppmerksomhet, men han er likevel snill og rolig. Har en svært kraftig stemme.

8. juni 1980. Pappa ringte fra MS "Voyage" i går. Da var de i Svartehavet på vei ut. Og godt er det, for vi vil ha dem til Europa nå. Var på første kontroll den 3. juni, og der fikk vi høre både av helsesøster og lege at Voyeur var kraftig og sterk. Dessuten bar han ikke preg av å være spedbarn. Han hadde vel for årvåkent blikk til det. Han følger med og reagerer på lyder. Gråter når mamma kjefter, og når han er sulten. Ellers ligger han og pludrer med seg sjøl når han er våken. Blir han tatt opp, har han mye å "fortelle", og han smiler mye. Sover fra kveldsstellet i 8-tida til mellom 3 og 6 om natten. Har også begynt å ta tommeltotten.

14. juni 1980. Har begynt å studere hendene. Klærne haler han og drar i. Ligger mye våken og pludrer med seg sjøl, samtidig som hendene blir nøye studert. Har så smått begynt å gi ham litt middag. Kokte opp sjøl de to første gangene, men i dag fikk han ferdigkjøpt. Sistnevnte likte han ikke. Er svært, svært lik storebror både av utseende og gemytt. Og de to har fast rutine nå. Hver morgen får Voyeur ligge ved siden av storebror. Da leker storebror for ham og snakker med ham. Voyeur storkoser seg i disse stundene. Dessuten smiler og pludrer han når storebror er i nærheten. Det skal bli lettvint hvis dette fortsetter.

15. november 1980. Sitter i grinda og leker. Kommer seg fram ved å hale seg fram og skyve fra med den ene foten. Er rolig, godt humør, men svært aktiv likevel.

18. desember 1980. Reiste seg i grinda for første gang.

5. januar 1981. Reiser seg opp og går rundt i grinda når han holder seg fast. Munnen er ikke i ro. Forteller og ler hele tida. Trives godt i grinda. Er blid og lettvint. Er han på gulvet, kommer han seg fram overalt.

22. februar 1981. Den siste tida har han glemt seg og stått uten å holde seg. Har også prøvd å gå, men det har ikke vært så vellykket. Han har hatt det for travelt. Men i dag gikk han noen steg ut på gulvet og satte seg ned. Det er også oftere og oftere han står uten å holde seg. Ellers er han svært blid. Bortsett fra at han er forkjølet. Syk har han vært nesten hele tida fra 1. november. Da fikk han virussykdom og bronkitt. Og bronkitt hadde han i 2 1/2 mnd. Etterpå har omgangssyke og forkjølelse avløst hverandre. Likevel har han godt humør (bortsett fra om natta). Er fæl til å "synge" og hoje og le. Og er svært, svært aktiv. Kan nesten ikke være i ro, bortsett fra i grinda, den kan han kose seg og leke i, og der trenger han lite oppmerksomhet.

15. mai 1981. Storebror og mamma har vært ute og reist med pappa i neste fire uker. Da bodde Voyeur hos bestemor og bestefar. Før vi reiste, var pappa hjemme i omtrent en måned. Det tok ikke Voyeur lang tid å bli kjent med ham, sjøl om det var fem måneder siden de hadde sett hverandre. Etter ti minutter satt han på fanget til pappa. Men så reiste vi altså alle sammen, mens Voyeur bodde hos bestemor og bestefar. Og han var veldig, veldig snill. Ikke vanskelig å ha i det hele tatt. Tante og onkel skulle passe ham en dag. Etterpå sa tante at han var nifst snill. For da han skulle legge seg, løftet hun ham i senga, og så klarte han resten sjøl. Da han var med tante, og de skulle til noen de kjente, gikk han og lekte med seg sjøl og var bare blidgutten. Tante var helt uvant med slik oppførsel, derfor synes hun han var nifst snill. Mens mamma, pappa og storebror var ute og reiste (vi var i Tyskland, Jugoslavia og Italia med MS "Voyageur"), prøvde han å finne ut hvordan en varm stekeovnsdør føltes, slik at han brente begge hendene. Tante sydde mjuke bomullsvanter til ham. Onkel syntes han måtte være den kjekkeste gutten i hele verden. Sjøl da han brente seg, gråt han ikke lenge. Da mamma og storebror kom hjem, kjente han dem ikke igjen med en gang. Storebror husket han først, men mamma tok det lenger tid med. Hun hadde jo vært borte i nesten fire uker. Da han omsider forsto hvem det var, slapp han ikke mamma unna et øyeblikk.

26. juli 1981. Han er framdeles mammadalt. Ikke tale om at hun skulle "forsvinne" for ham enda en gang. Nå kan han gå til bestemor, for nå har han nesten glemt at mamma har vært ute og reist uten ham. Jo, Voyeur har vært litt av en mammadalt etter at vi kom hjem. Den siste uka har han begynt å gå til bestemor. Nabojenta er den eneste han fortsatt går ut med. Han bare "skaper seg" hvis noen andre tar ham med. Men han er likevel veldig lett å ha med å gjøre. Fantastisk godt humør, flink til å leke og lett å få til køys. I grunn er han veldig lik storebror. Travel er han, for han klatrer hvor han kan komme til, men når vi er hjemme går det veldig greit. Er blitt like flink som storebror til å stappe ting i munnen og blir like dødelig fornærmet hvis han får kjeft. Storebror og Voyeur går veldig godt sammen. Ja, storebror er fabelaktig. De koser seg med litt slossing, lek og en riktig godkos iblant. Voyeur har forresten en merkelig måte å både kjæle og sloss på. Han bruker pannen.

26. november 1981. Nå har vi hatt det verste uværet siden 1952. Orkan styrke, 140–144 kilometer i timen i kastene. Mamma og storebror kjørte til nabobyen, for storebror skulle på danseskolen der. At vi skulle bli værfaste der, hadde ingen trodd, men det ble vi. Vi måtte overnatte hos tante og onkel, for brua ble stengt, ei campingvogn var blåst inn i rekkverket på toppen av brua og knust. Det var første gang siden brua ble åpnet i 1955, at den ble stengt. Og slikt uvær vi hadde den dagen, har det ikke vært siden 1952–53. Strømmen gikk også. Den ble borte i to døgn og etterpå fikk vi strøm to timer om gangen noen ganger om dagen i noen dager. Da mamma og storebror kom hjem, gikk vi først hjemom og fyrte i ovnen. Litt senere kjørte bestefar Voyeur hjem. Han hadde hatt det kjempekoselig hos bestemor og bestefar, men når mamma er i nærheten, slipper han henne ikke av syne. Vi hadde ikke strøm, hovedhøyspentledningene var ødelagt i uværet. De lå og fløyt i havet og stengte båttrafikken, slik at sundet var stengt i et par dager. Men hjemme hadde vi det godt og varmt. Mamma storkoste seg. I går natt lå vi på madrasser på gulvet i stua. Det var koselig, det. Han ble ikke tjoret engang. I dag formiddag kokte mamma klær på ovnen i ei stor gryte. I ettermiddag har vi hatt strøm et par ganger, men vi får bare strøm av og til. Middag og sånn koker mamma på ovnen. Det går så fint, så. Han snakker ikke ennå, men babler hull i hodet på en stakkar. Den siste uka har han begynt å si noen få ord, som "fa'li det" og "min". "Gako" ("storebror") har han sagt lenge. Bil er "brumm–brumm". Men han kan gjøre seg forstått på mange, mange måter, så det haster ikke. Eller er han både snill og grei. Klatrer litt for mye, synes mamma. Legger seg til å sove med en gang vi legger ham, men han må tjores. Senga han har nå (ei gammel som har vært bestemor si), er veldig lett å klatre ut av. Utenfor har vi sandkasse, men han slipper vel ikke ut dit med det første, for leveggen og noe av gjerdet blåste sønder og sammen i uværet. Leveggen føyk over fjellet. Det var godt vi ikke var hjemme den dagen. Takstein var det også fløyet av hustaket. Er alltid i godt humør, og det er ikke verst, eller hva?

5. april 1982. Lørdag 3. april falt Voyeur og slo høyre fortann opp i tannkjøttet, slik at den ble helt skjult. Var i nabobyen på tannklinikken og fikk fotografert tennene. Pappa har begynt å jobbe i nabobyen. Han er kjøkkensjef på Le Restaurant. Der har han vært i en måned nå. Det er godt pappa er hjemme nå. Pappa var hjemme jul og nyttår. Etter nyttår reiste pappa først i omtrent 14 dager på MS "Voyagiste". Deretter var pappa i 18 dager om bord på MS "Voyelle". Voyeur har begynt å snakke litt nå, endelig. Er en liten røver. En riktig koselig sådan. Har et humør (tøyser og gjør seg til) som varer hele dagen. Mye skal det til før han klager. Hadde han fått lov, hadde han også kledd på seg sjøl. For omtrent 14 dager siden falt han ned trappene hos bestemor og bestefar. Fra øverstre trinn og ned. Stupte kråke, men slo seg ikke noe særlig. Håper nå at det går like bra med fortanna. Voyeur synes storebror er en herlig storebror. Følger ham for fote når han har anledning. Og enige er de, spesielt når det er noe de ikke har lov til. Voyeur får også lov til å klatre så mye han vil på storebror. Jo, de går fint samme, de to. Kanskje fordi storebror er en rolig gutt, men Voyeur litt motsatt. Voyeur sjarmerer også dem han kan dra nytte av og liker, men ingen andre enn mamma og pappa får klem av ham.

9. mai 1983. I september 1982 begynte pappa å jobbe på Le Hôtel i nabobyen. Mamma begynte samtidig å jobbe som kontordame på helsesenteret her. Storebror og Voyeur er hos bestemor og bestefar mens mamma er på jobb. Det er veldig kjekt, men det blir kanskje travelt for bestemor og bestefar. Og så må vi så tidlig opp om morgenen, men han får sove 1–2 timer om dagen hos bestemor, og da gjør det ikke så mye. Til å begynne med likte han ikke å gå ut og leke med de andre, men det går bedre nå. Han er blitt flinkere til å snakke også, snakker nesten helt rent nå. Og når han sier noe galt, øver mamma og han på det ordet. Bestefar og Voyeur har gått tur nesten hver eneste dag. Da går de ut til kaien, opp i parken og hjem. I vinter har storebror og Voyeur vært lite syke. Litt forkjølet, bare. Men han fikk brennkopper, og det gikk over til eksem på haka etter ei stund. Det er han nesten god for nå. Han er også flink til å leke med seg sjøl.

18. september 1983. Begynte i barnehagen etter sommerferien, men gikk bare 1 1/2 uke. Ville ikke mer. Torsdag den 8. september måtte han sitte på toalettet hos bestemor, mye hyling og skriking. Bestemor ga beskjed om at hvis han ikke sluttet med bleier med en gang og gikk på potta isteden, ville hun sette ham "på do". Resultat: Kontant slutt med bleier. Nå, etter 1 1/2 uke, har det vært to små uhell, én gang tiss og én gang litt bæsj. Trenger ingen påpassing. Gir beskjed og ordner seg sjøl. Har fått mye skryt og er stolt sjøl. Nå vil Voyeur begynne i barnehagen igjen. Sannsynligvis syntes han det var fælt å være den eneste som gikk med bleier. Ellers er han harmonisk. Leker veldig godt med seg sjøl. Kan bli veldig hissig, men det er sjelden. Men er ikke trygg når han ikke er sammen med mamma, pappa, bestemor, bestefar, tante eller onkel. Er også trygg sammen med storebror.

21. mai 1984. Mamma sluttet å jobbe den 12. mars. Vi skal nemlig flytte til nabobyen. Har solgt huset og kjøpt et som ikke er bygget ennå i dalen. Det skal være ferdig i midten av september. Noe mer barnehage ble det ikke. Han har vært lite ute og lekt med jevngamle barn. Skal han ut og leke, må storebror eller kusinene være med. Er i grunn sky og redd fremmede og har vanskelig for å komme i kontakt med andre. Den siste måneden er han blitt litt kjent med et par på sin egen alder, men skal han leke med dem, må de komme og hente ham. Sjøl om han er veldig mye alene, virker det som han trives alene. Han er fabelaktig til å leke og til å fantasere. Er nysgjerrig. Er også flink til å tegne og har alltid likt å sette sammen små byggeklosser (Lego). Stort sett er han lett å ha med å gjøre, bortsett fra maten. Iblant viser han jo også hvor stridig han er. Veldig, veldig sta. Siden han sluttet med bleier har han vært veldig flink. Kun et par uhell om natten på 1/2 år, og aldri lekkasje ellers. Kjempeflott.