Some concepts must be indicated by an extraordinary and sometimes even barbarous or shocking word, whereas others make do with an ordinary, everyday word that is filled with harmonics so distant that it risks being imperceptible to a nonphilosophical ear.Den utløsende mekanismen i sitatet er koblingen mellom ord og klang. Det er en metaforisk kobling som er like treffende som den er villedende. Med andre ord, den er interessant. En teori er innkapslet i metaforen: På samme måte som en tone består av både grunntone og ei rekke overtoner, består et ord av både grunnbetydning og ei rekke overbetydninger. Disse overbetydningene vil alltid klinge med når vi bruker ordet.
Det er lett å si seg enig i en slik teori. Når det likevel er en farlig teori, er det på grunn av en avgjørende forskjell som forblir skjult: Mens overtonerekka er naturlig, er rekka av betydninger arbitrær. For tankerekkas skyld er jeg villig til å overse den forskjellen et øyeblikk. Jeg vil heller snakke om klang.
Klangens prinsipp er enkelt: Utgangspunktet er en grunntone, det vil si regelmessige svingninger ved en viss frekvens, for eksempel tonen C, som svinger ved 66 Hz. Denne tonen har så ei naturgitt overtonerekke hvor svingningstallet for hvert trinn øker med et tall tilsvarende grunntonens svingningstall. Den første overtonen, c, ligger én oktav høyere, ved 132 Hz. Så følger en annen overtone 66 Hz over der igjen, g, og dermed hører vi kvinten til c. Slik fortsetter det: Tredje overtone, c', er kvarten til annen overtone, fjerde overtone, e', er durtersen til tredje overtone, femte overtone, g', er molltersen til fjerde overtone og så videre.
Dette er som sagt gitt oss fra naturens side. Grunntonen klinger aldri alene. Det er riktignok mulig å manipulere styrkeforholdet mellom tonene — hvordan dette skjer, bestemmer lydkildens klangfarge —, og ved hjelp av teknologiske anretninger kan vi også produsere en mer eller mindre ren sinustone. Den kan nok ha sin nytte, men likevel: Den låter alltid død. Enhver tone uten klang forblir tørr og grå. Først når tonen er mettet, oppfatter vi den som varm og levende. Den klangrike tonen er alltid den mest tiltrekkende.
Så er spørsmålet: Er det ikke slik også med ordet? Er det ikke nettopp det betydningsmettede ordet som er det mest tiltrekkende? De ordene som har en så mangfoldig og uutgrunnelig historie at vi aldri blir ferdige med dem, ord som rommer en overflod av uregjerlig betydning, nettopp disse ordene er varme og levende.
Så snart bruken av ordet blir stringent, så snart ordet blir stående tjoret i en vitenskapelig sjargong, er det som om livet sjøl blir tappet ut av det. Vitenskapens mest presise begreper, og da spesielt de begrepene som er tatt fra hverdagsspråket og deretter satt inn i en ny diskurs hvor de kun tilkjennes en uhyre stram betydning, minner så visst om toner uten klang. Jeg vil faktisk gå enda lenger, jeg vil gå så langt som til å hevde at det å vitenskapeliggjøre et ord, er å fjerne det fra dets natur.
Skal vi gjøre tonen ren, må vi utsette den for en streng teknologisk disiplinering. Kun de mest presise instrumenter kan frambringe en tone uten klang, og så snart tonen støter mot en resonansflate, bryter forsøket sammen. Tonen vil alltid finne veien hjem til sin natur. Slik er det også med ordet. Ved hjelp av tankens strenghet kan vi luke vekk hele rekka av konnotasjoner, men så snart vi slipper ordet ut i samtalen, vil betydningselementene finne sammen igjen. Vi vil aldri lykkes i å frigjøre ordet fra alle de betydningene som klinger med når vi bruker det i en samtale, og i den grad vi lykkes, øver vi vold mot det.
Klang er altså, vil jeg hevde, noe som tilhører ordet fra naturens side. Og likevel har vi dette grunnleggende skille mellom det naturlige og det arbitrære. Nå sikter jeg ikke til betegnerens vilkårlighet, her er det jo ikke noe skille mellom ord og tone: Det at svingninger ved 66 Hz har fått navnet C, er like arbitrært som det at ordet ord heter "ord". Det jeg derimot sikter til, er betydningenes vilkårlighet. Ordets betydninger er ikke fastlagt av naturen sjøl, men forskyver seg i tid og rom.
Det er sjølsagt mulig å hevde, som noen også gjør, at betydningen er naturbestemt. I så fall er det bare ordets klangfarge som er arbitrær og lar seg manipulere. I mine ører klinger ikke dette godt. Det skulle være tilstrekkelig å vise til noe så elementært som ordet ord: λόγος (lógos). Johannes' evangelium begynner slik: Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος, "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." Når vi sporer Ordet tilbake til λόγος, ser vi tydelig at forskyvningene i begrepets betydning ikke kan reduseres til endringer i klangfarge. Tvert imot finnes det begivenheter i dette ordets historie hvor helt nye frekvenser blir koblet inn og satt i bevegelse.
Det kan knapt tenkes et ord som belyser Deleuze og Guattaris formaning bedre enn λόγος. Det er et ord som i gresk filosofi har overtoner som bare meget svakt klinger med i dets norske oversettelse; hvem tenker vel på ordet som "universets ordnende prinsipp"? Sjøl overtonene fra kristen mytologi er nærmest uhørlige for oss, enda fjernere er de særegne overtonene som stammer fra det hebraiske דבר (dabar). Om vi spisser våre filosofiske ører, vil vi likevel oppdage at det er et usedvanlig rikt ord vi har med å gjøre. Flere tusen års historie klinger med. Det er ingenting naturgitt ved denne klangen, ingen lovmessighet kan forklare at betydningene "orden", "fornuft", "definisjon", "tale" og "ting" alle skal være innkapslet i ordet ord. Klangen er vilkårlig, et resultat av menneskehetens kreativitet.
Hittil har ikke klangmetaforen tilført mye nytt, det skal jeg gladelig innrømme. Det jeg har skrevet hittil, er som banaliteter å regne. Metaforen blir derimot mer interessant når vi i stedet for å undersøke ord i seg sjøl, undersøker hvordan ord kobles sammen. La oss igjen ta utgangspunkt i samklangens enkle matematikk: Jo enklere forholdstallet mellom tonenes svingningstall er, desto bedre harmonerer de. Best harmonerer følgelig to toner som ligger én oktav fra hverandre. Man får da forholdstallet er 1:2; man halverer strengens lengde, og svingningstallet fordobles. Dernest følger kvintintervallet, hvor forholdstallet er 2:3, og slik fortsetter det. Det hele danner et vakkert matematisk system.
Her kan vi igjen trekke en parallell til tenkning. For har ikke mennesket i alle tider hatt en forkjærlighet for tanker som harmonerer? Vi kobler stadig sammen våre begreper i nettverk med det mål for øyet at de sammen skal danne et koherent hele, og vakrest er det når ordene klinger i hverandre, når vi opplever et sammenfall av betydningselementer som klinger i flere ord samtidig og på den måten danner et lim mellom dem. Samtidig vet vi at disse systemene står i fare for å bli stillestående, harmoniske til det kjedsommelige. Harmoniene må brytes opp av kontrast og komplementaritet. Slik danner vi sammensatte systemer som på sitt beste er som velkomponerte symfonier: et vakkert samspill av kontinuiteter og brudd.
Her må det skytes inn at så godt som all musikk er gjenstand for temperering. Vi har justert tonene på våre instrumenter for å gjøre overgangen mellom ulike tonearter smidigere, noen Hertz her, noen Hertz der, alt for å gjøre det mulig å modulere. Vi er så vant med denne tempereringen at vi slett ikke hører den, tvert imot er det de naturlige harmoniene som får oss til å stusse. En slik temperering gjennomgår også ordene. Vi finjusterer til stadighet ordenes betydninger for å kunne overføre dem fra det ene feltet til det andre. Bare litt forskjøvet, så lite at vi ikke merker det, og med ett kan vi modulere til en ny diskurs. Vi utvikler begrepsapparater med en likesvevende temperatur, overlegne kun i den forstand at de virker.
Det finnes heldigvis et alternativ til det vakre så vel som det praktiske. Jeg vil understreke dette: heldigvis. For jeg fascineres ikke av tradisjonell musikk, og like lite av tradisjonell tenkning. Det er vakkert og behagelig, ja visst, men det griper meg ikke. Det som griper meg, er musikk og tenkning som har frigjort seg fra kravet om harmoni. Igjen kan vi trekke en parallell: Vår tids kunstmusikk — atonal musikk, friimprovisasjon og så videre — har oppstått samtidig med det vi kan kalle en atonal tenkning. Deleuze og Guattaris tenkning er i seg sjøl et framragende eksempel på dette, på en tenkning hvor begrepsapparatene opptrer som klusterakkorder, hvor betydningen hele tida utsettes for små og store forskyvninger, hvor begrepene interfererer og noen ganger dissonerer så det skjærer i ørene.
Man kan sjølsagt ikke gå god for en slik atonalitet uten videre. På sitt verste er den bare irriterende. Det som likevel gjør den så befriende, er at den åpner for en enda større klangrikdom enn det harmoniske. På sitt beste er den atonale tenkningen like ustabil som den er vital, like sprikende som den er mettet, like uforståelig som den er ekspressiv. Det er kreativitet i anarkisk utfoldelse, endelig frigjort fra sannhetens lenker.
Denne frigjorte kreativiteten er riktignok noe helt annet enn kaos. Atonalitet er ikke det samme som støy. Det arbitrære er ikke tilfeldig, men valgt. Musikk er verken orden eller kaos: Det å lage musikk er like mye å skape orden i det kaotiske som å innføre kaos i det ordnede. Det å forstå musikken ut fra begreper som orden og kaos er i det hele tatt å misforstå musikkens vesen. Musikken er ren skapelse.
Slik er det også med begrepet.
