Matlary som problem

"Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det," sier Alice til Humpty. "Dette er relativismens prinsipp, og det er farlig," slår Janne Haaland Matlary fast. Det er i grunn interessant at hun velger et sitat fra Alice i Eventyrland, ettersom Lewis Carroll antakeligvis er den mest siterte skjønnlitterære forfatteren i nyere språkfilosofi. Hadde Matlary tatt denne språkfilosofien inn over seg, ville hun trolig latt sitatet ligge.

Matlarys problem er at hun følger det samme prinsippet. "Det etisk riktig[e] finnes objektivt sett," skriver hun. Vi har, ifølge Matlary, en "objektiv etikk". Hvorfor det må være slik, sier hun i bunn og grunn ingenting om, hun bare slår fast at slik er det, slik må det være. Når jeg gir et navn til noe, blir det hva jeg kaller det; når jeg kaller noe den objektive sannhet, blir det den objektive sannhet. Slik er det, og slik må det være, for Matlary. Hun tar seg ikke bryet med å nevne det i sitt debattinnlegg, men det er implisitt: Som god katolikk har hun ikke noe valg, hun må tro at etikken er skapt av Gud på samme måte som alt annet her i verden. For oss frafalne ser verden noe annerledes ut.

Vi må rydde jorda for to stråmenn før vi kan dyrke poenget i denne loggføringen. Den første er Matlarys påstand om hva relativisme av nødvendighet fører til: "Den relativistiske posisjonen er lett å avsløre. En konsekvent relativist vil jo ikke engang kunne si at det ene er like bra som det andre, for det fordrer en standard for å måle 'brahet'." Dette er det ingen som mener. Det relativisten sier, er simpelthen at standarden vi bruker for å måle denne braheten, ikke er nøytral, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister føler oss ikke forpliktet til å gi slipp på våre etiske standarder. I verste fall finner vi ut litt mer om hvordan disse standardene har oppstått, i beste fall gjør vi en innsats for å forbedre dem. Hva vi regner som en forbedring, er dog ikke nøytralt, men kontekstavhengig, situert, betinget. Vi relativister er nietzscheanere, viljefaste i våre bestrebelser for å fylle livet med mening.

Den andre stråmannen hviler i det følgende utsagnet: "Tesen i tiden er at det ikke finnes noe objektivt, bare subjektive opplevelser av verden. Det kan derfor hverken finnes sannhet av etisk karakter eller objektive fakta." Denne tesen lever kun blant tesens motstandere. En idealist, derimot, vil kunne hevde noe sånn som at det eneste jeg har tilgang til, er mine subjektive opplevelser av verden, og hvorvidt det finnes noe objektivt, må forbli et åpent spørsmål. Hva objektivitet angår, er idealisten med andre ord agnostiker heller enn ateist. Slik idealisme er det dog mer treffende å omtale som passé enn som "den intellektuelle mote". En god relativist vil i stedet framheve at språk er noe som oppstår nettopp i relasjonen mellom språkbrukere, og forsøke å overskride det banale skillet objekt–subjekt.

Nå er ikke denne loggføringen et forsøk på å ta Erling Fossen i forsvar, for den mannen er det ingen sympati å hente. Loggføringen er derimot et forsøk på å ta relativismen i forsvar. Dersom Matlary frykter etisk forfall, er det bortkastet å advare Aftenpostens lesere mot oss relativister. Hitler var ingen relativist. Stalin var ingen relativist. Taliban er ingen relativistbevegelse. Tvert imot: Dette er folk som påberoper seg den objektive sannhet. For å være riktig slem: Det er folk som med salig røst vil si "amen" når de har fått høre Matlarys bønn.