Hva skal skje med denne vevloggen når jeg dør? Hvor skal det bli av facebookprofilen min? Hva skal oppdatere min myspace? Vil jeg fortsatt stå oppført på kontaktlista di på MSN? Slike spørsmål burde stengt tatt ikke plage meg, men de plager meg likevel.
Alt krever passordbeskyttelse i dag. Jeg har flere passord. Jeg oppdaterer dem stadig. Passordene er det kun jeg som kjenner. Passordene er ikke skrevet ned noe sted. Når jeg dør, vil ingen av mine pårørende ha tilgang til dem. De vil kanskje ta kontakt med Blogger, Facebook, Myspace og Whatnot for å få lagt ned mine profiler, men hva med mine hemmelige brukerprofiler, de profilene bare jeg veit om? De kan de ikke gjøre noe med.
Jeg ligger altså godt an til å få evig liv i blogosfæren. Det eneste jeg har å frykte, er at mine verste fiender skal skjende mitt navn i kommentarfeltet. Det er, underlig nok, en tanke som gir meg trøst. Slik buddhister slår seg til ro med egen forgjengelighet ved å studere lik i de ulike fasene av forråtnelse, slår jeg meg til ro med mitt evige liv ved å kontemplere over evige fornærmelser.
Dette er ikke noe nytt problem. Da jeg og veven var i vår ungdom, støtte vi på en kar som kalte seg Helium. Han var et riktig vevtroll, en forhatt sabotør som gjorde sitt ytterste for å plage de bebrillede administratorene på IRC. Han lyktes.
Den 26. november 1999 grunnstøtte hurtigbåten MS "Sleipner" ved Ryvarden fyr. 16 personer og fire papegøyer strøyk med. Blant dem var Helium. I dagene etterpå sto hans medelever fram i lokalavisa, medelever som aldri hadde hatt noe med ham å gjøre, for å fortelle om hvor sympatisk han var, hvor dypt han var savnet. Liket hans ble funnet et år seinere, på 194 meters dyp, tre kilometer fra stedet der "Sleipner" gikk ned.
I utgangspunktet hadde jeg skåret over båndene til IRC på denne tida, men i dagene etter forliset besøkte jeg noen de lokale samtalekanalene av rein nysgjerrighet. Heliums triste skjebne var som ventet blitt gjenstand for debatt. "Jeg hater Helium, jeg er glad han er død," var kommentaren fra hans mest uttalte fiender. Andre protesterte, "Slik taler man ikke om den døde."
Slik taler man om den døde, og den døde tier.
Om dybde
for 4 år siden
2 kommentarer:
Vel, ikke nødvendigvis. Han eller hun kan ikke legge ytterligere ord til sin gjerning, men hvis de har vært svært aktive, i sitt liv, slik en ekte eller en falsk viking bør være så har de allerede svart.
Siden jeg skriver om tystere - der iblant en kikker, ble jeg nysgjerring på innlegget ditt.
Legg inn en kommentar