Ei bok

En langdryg togreise har i dag gitt meg anledning til endelig å lese ferdig Milan Kunderas magnum opus Tilværelsens uutholdelige letthet.

Fra før hadde jeg lest Latterens og glemselens bok, og denne likte jeg veldig godt, usedvanlig godt. Jeg hadde derfor høye forventninger til Tilværelsens uutholdelige letthet.

I første omgang ble forventningene slett ikke innfridd. Tvert imot mislikte jeg boka. Rollefigurene var irriterende, ufordragelige, bare en skjørtejeger og hans halvt sjølmedlidende, halvt psykopatiske kone, ingen jeg kunne identifisere meg med. Den vedvarende fikseringen på utroskap og sjalusi gjorde meg rent ubekvem, jeg fikk vondt av disse folkene, ville helst ikke vite av dem, klandret Kundera for i det hele tatt å ha kokt opp noen så vemmelige skapninger. Jeg fikk ingen sympati med dem, ingen innlevelse, og min avsky toppet seg til slutt da jeg nådde den evigtriste passasjen hvor fruen ble voldtatt... og nøt det.

Men så begynner det å skje ting i boka. Fra femte del og utover blir den stadig rikere, dypere og mot slutten også gripende.

Med andre ord: Den blir kitsch.

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen. Jeg vil bare anbefale boka. Og les den for all del ferdig: Halvlest står den i fare for å bli forhatt helt unødig.