Trondheim

For første gang i mitt liv har jeg besøkt Trondheim. Det er i grunn en skam at det skulle ta så lang tid før jeg kom meg opp dit, men nå er det altså gjort. Jeg har vært der, jeg har utforsket byen, smakt på det lokale brygget og møtt venner som er bosatt der oppe.

For å feire mitt første besøk i Trondheim, skal jeg nå anmelde byen. Trondheim er rett nok ikke noe galleri, ingen bok man kan lese eller et teaterstykke man kan beskue, det er en by, en levende by av asfalt og kloakk, og jeg har ingen illusjoner om å yte den rettferdighet i en slik liten anmeldelse. Likevel må det bli slik, for mitt forhold til Trondheim er som betrakterens forhold til et verk: Jeg var der bare for å kikke, for å snuse litt rundt og knipse noen bilder. Så følger noen overfladiske betenkninger, noen innfall og noen forhastede slutninger.

Trondheim framsto framfor alt, på godt og vondt, som en provinsiell by. Den var overraskende liten. Jeg hadde forestilt meg noe større, noe som var bygget mer i høyden, noe det var mer besværlig å orientere seg i, noe tettere, tyngre og mer larmende. Slik var det ikke. Jeg ble tvert imot slått av stillheten. Det var helt stille, så stille at man kunne høre alt. Dette slo meg først da jeg vandret i Nedre Bakklandet. Jeg tenkte at det ville vært fint å bo i lite trehus der, helt for meg sjøl med en liten hageflekk og alt, ingen lyder fra naboleiligheter, intet drønn fra trafikken, men det gikk snart opp for meg at i denne stillheten kan man aldri bråke. Naboenes nærvær, trass i hageflekkene, ville vært enda mer påtrengende, for her finnes ingen konstant bakgrunnsstøy som kamuflerer alle lyder. Idet jeg ble bevisst på denne trondheimske stillheten, nøt jeg den. Hadde jeg vært fastboende i den, derimot, ville det vært uutholdelig.

Bakklandet er en trivelig liten bydel. Det vil si, noen bydel er det knapt, det er vel mer snakk om ei gate. Igjen ble jeg overrasket over dimensjonene. På forhånd hadde jeg stålsatt meg: Jeg hadde bare noen timer på meg til å utforske byen og var beredt på at jeg ikke ville få tid til å beskue stort mer enn Nidarosdomen og Bakklandet. Jeg tok feil. Bakklandet tok vel et kvarters tid å utforske, så var jeg ferdig. Jeg satte meg på en lokal kafé med mitt reisefølge og ei venninne, drakk kaffe og spiste belgisk vaffel. Så gikk vi videre til Svartlamon.

Svartlamon hadde jeg naturligvis hørt litt om, men ikke nok til å ha noe presist inntrykk av hva som ville møte meg der. Også dette området framsto som lite mer enn ei gate. Det var noen sjapper der, litt graffiti og en kafé eller to, deriblant Ramp, hvor vi satte oss ned og bestilte mat.

Det er fristende å stille Bakklandet og Svartlamon opp mot hverandre. Det første stedet er tilsynelatende populært blant studentene i byen og har noe utpreget bobo* ved seg. Her finner man koselige små kafeer med interiør fra bruktsjappa og småbutikker hvor man kan kjøpe rare strikkeluer, lommebok laget av melkekartong og øredobber laget av knapper, for ikke å snakke om flagrende gevanter. Et koselig, men i lengden kjedelig sted, altfor smått og ensporet til å vekke vedvarende interesse. Hadde jeg bodd i Trondheim, ville jeg nok frekventert Bakklandet for å møte venner og gå på kafé, men området ville ubønnhørlig blitt redusert til et instrument for samvær og avkobling.

Svartlamon har på sin side en tristesse hvilende over seg. Nærværet av alkoholisme, rusmisbruk og lediggang er påtrengende. Det var god mat vi fikk servert på Ramp, men utover dette hadde området lite interessant å by på. De "alternative" butikkene var rene klisjeer, man finner så godt som identiske butikker i enhver større by i dette landet. Nettopp dette forsterker inntrykket av Trondheim som en provinsiell by. Det skjer ingenting banebrytende her, sjøl ikke de alternative delene av byen har noen kulturell eller politisk knivsegg å by på. Det man blir servert, er tvert imot fastgrodde alternativer, mosegrodde alternativer som aldri har vekket min interesse.

Så til Midtbyen. Den er det ikke mye å si om. Vi bodde på Comfort Hotel Lipp, et middelmådig hotell med tomme minibarer, tette sluk og en kjedelig frokost. Vi drakk øl på Mikrobryggeriet, og stedet var greit nok, interiøret nokså anonymt og klientellet for fragmentert til å si noe fornuftig om. Vi kom oss aldri på Brukbar, men sett utenfra virket stedet helt ok, det også. Nidarosdomen var fin, men katedraler er nå stort sett det samme hvor enn de står. For øvrig besto Midtbyen for det meste av kjedebutikker, 7-Eleven-sjapper og Egon-restauranter samt altfor mange tenåringer. Terningkast 3.

Alt i alt var mitt første møte med Tronheim hyggelig, og jeg fikk lyst til å besøke byen igjen, men kunne aldri tenke meg å bo der.

Det er med Trondheim som med Bergen: Det ville vært en ypperlig bydel i Oslo.

*Fransk forkortelse for "bourgeois bohême", slike velutdannede og oftest nokså velbemidlede folk som bor i gentrifiserte områder, spiser ruccolasalat og går på kunstutstillinger.