Krise!

"Jeg blir så provosert når jeg får høre at dette er en medieskapt krise," sier politibetjent Ola Knudseth (29) i Aftenposten søndag. Jeg forstår ham godt. Det er jo slett ikke ei medieskapt krise det er snakk om. Krisa er skapt av politiet sjøl.

Ei krise er alltid skapt i den forstand at krisa på et eller annet tidspunkt får status som den rådende oppfatningen om tingenes tilstand. Ei krise er først ei krise når folk begynner å snakke om krisa som ei krise. Hvis vi så skal avdekke hvem som har skapt krisa, må vi undersøke hvem som har gått i bresjen for å kalle krisa ei krise. I vårt tilfelle vet vi godt hvem som har gått i bresjen: Det er politiet sjøl, ikke minst representert ved Politiets Fellesforbund, godt hjulpet av maktsultne opposisjonspolitikere og konfliktsultne pressefolk.

At krisa er skapt, er uunngåelig og i grunn nokså uinteressant. Det som er mer interessant, er om denne rådende oppfatningen er berettiget. Hvis kriseoppfatningen er berettiget, må det være fordi et eller annet har forandret seg—og for å hjemle bruken av et såpass dramatisk ord som "krise", trumfet kun av ordet "katastrofe", bør denne forandringen være nokså markant.

Lønn og bemanning
Hva slags forandring vi skal se etter, er avhengig av hvilket forledd vi setter foran ordet "krise". La oss først se på de mest prosaiske mulighetene. Er vi vitne til ei lønnskrise i politiet? I tilfelle må det ha skjedd noe grufullt med politifolkenes inntekt. Noen slik grufull forverring har ikke inntruffet. Politibetjentenes grunnlønn økt med 0,4 prosent mer enn lønn i staten totalt i perioden 2002–2007. La gå, politiledernes lønn har økt med 2,5 prosent mindre enn resten av staten i den samme perioden. Skal vi kalle det ei krise?

Vel, om ikke ei lønnskrise, kanskje ei bemanningskrise? Ja, i tilfelle må bemanningssituasjonen ha forverret seg. Det har den ikke. Antall ansatte i politiet har økt jevnt og trutt de siste årene, fra om lag 10.500 årsverk i 2000 til om lag 12.500 i år. Andelen med politiutdanning har ligget stille på om lag 7.800 årsverk.

Et tredje alternativ er muligheten for ei ressurskrise. Er pengene blitt borte fra politibudsjettene? Nok en gang er svaret nei. Budsjettene har økt jevnt og trutt de siste årene, fra 6 milliarder kroner i 2000 til 8 milliarder kroner i 2009-budsjettet. Vi ser heller ikke noen nedslående utvikling i politiets ytelse. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstida er redusert fra 154 dager i 2003 til 115 dager i 2007, mens oppklaringsprosenten er så godt som uendret—i 2007 lå den på 36,5 prosent.

Kriminalitet
Det som gjenstår, er den verste muligheten, det er muligheten for ei kriminalitetskrise, et samfunn i oppløsning, lovløse tilstander i kongeriket Norge. Ei slik krise vil naturligvis gi seg til kjenne i en galopperende kriminalitetsstatistikk: Uten en markant økning i frekvensen av kriminelle handlinger, ei heller noen krise.

La oss så, for å avrunde denne loggføringen, se nærmere på kriminalitetsstatistikken. Politidirektoratets egne tall viser ingen økning i antall anmeldte forbrytelser i løpet av femårsperioden 2003–2007. Tvert imot er antall anmeldte forbrytelser redusert med 12,6 prosent. Bildet er noe mer sammensatt hvis vi ser på ulike former for kriminalitet: Antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene økonomi og vinning har gått markant ned, mens antall anmeldte forbrytelser innenfor kategoriene vold, seksual, narkotika, skadeverk, miljø og annen har gått noe opp. Statistikken viser likevel en nedgang i antall anmelte forbrytelser innefor alle kategorier, unntatt skadeverk, fra 2006 til 2007. Det ser ikke ut til å ha blitt noe verre i år: Politiets tall for første halvår viser at "det totale antall anmeldte forbrytelser synker, mens enkelte områder, som vold og innbrudd i villa, har en økning".

Konklusjonen er like klar som den er tvetydig: Utviklingen er uheldig på noen områder, på andre områder er den mer oppløftende. Spørsmålet her, derimot, er om betegnelsen krise er berettiget. Det er den ikke.