Journalistikkens grense: Om hvorfor Klassekampen er ei bedre avis en Aftenposten...

Den siste uka har Aftenposten skrevet mangt og meget om "moralpolitiet" på Grønland: Folk som etter sigende røsker øreproppene ut av ørene dine, irettesetter deg, hetser homofile, spytter på de frafalne, kjefter på folk som småspiser under ramadan, spionerer på ungdommen, sender stygge blikk mot kvinner og hva det nå skulle være. Det er muslim mot muslim, muslim mot hedning og muslim mot alt som er norsk og godt. I denne artikkelserien har Aftenposten utført et solid journalistisk håndverk, det skal jeg være den første til å innrømme. Avisa har besøkt Grønland, snakket med folk, gravd fram et vell av kilder. Alt i alt er det en imponerende og velregissert artikkelserie, og Aftenpostens journalister har all grunn til å føle seg stolte, flinke som de har vært til å gi ofrene en stemme og løfte saken opp på den politiske dagsordenens høyeste nivå.

Det er godt håndverk, men ikke grensesprengende. Tvert imot, vil jeg si, har Aftenposten støtt mot journalistikkens grense. Den går omtrent ved Tøyengata; Aftenposten har ikke nådd stort lenger enn til Grønlands torg.

I sin artikkelserie har Aftenposten i det store og hele snakket med to typer kilder: (1) Folkelige kilder som underbygger avisas skremmende fortellingen om moralpolitiet, og (2) kilder som kommenterer denne fortellingen fra et politisk perspektiv. Det Aftenposten ikke har gjort, er å få moralpolitiet sjøl i tale. I Aftenpostens artikler forblir mørkemennene mørke, de blir ikke stilt fram i den lysningen som journalistikken på sitt beste kan være.

Det er nok mye å forlange av ei avis at den skal få slike folk i tale. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ut hvem de er. Og finner du dem, kan det være vanskelig å få dem i tale. Og skulle de likevel si noen ord, er det langt fra sikkert at de er ærlige. De vil ha all grunn til å strø sukker på sine moralistiske og frihetshatende handlinger, pakke dem inn i en bløt legering av ansvarlighet og omsorg. Nei, journalistikkens lys når nok ikke inn i dette mørket.

Ja, slik kunne Aftenpostens journalister fortsatt i det uendelige, ser jeg for meg, alltid med et nytt argument på lur, alltid en god unnskyldning i ermet.

Det må derfor være forstemmende for dem at Klassekampen fikk moralpolitiet i tale. Og det med enkelhet: Det var bare å gå inn i en butikk og begynne å prate.