Hva skjedde egentlig i fjor? Mye rart skjedde i fjor, og hadde dette vært en sånn utleverende og intim fjortisvevlogg, skulle jeg gjerne lagt ut om det. Men dette er ikke en fjortisvevlogg, det er en kjedelig vevlogg om språk, journalistikk, politikk og kultur. Og når året skal oppsummeres, handler det naturligvis om kultur.
Årets album: Det er vanskelig å kåre årets album, men jeg tror det må bli Veckatimest av Grizzly Bear. Grunnen er rett og slett at det er denne skiva jeg hørte mest på i fjor. På en sterk andreplass kommer Merryweather Post Pavilion av Animal Collective. Jeg må også gi hederlig omtale til Bat for Lashes, St. Vincent og Fever Ray, alle tre har kommet med sterke utgivelser.
Årets norske album: Jeg kjøper sjelden norske album, men i fjor hørte jeg en del på norsk musikk, først og fremst på Spotify. Egentlig var det The Island av Lars Myrvoll som ga meg mest glede i løpet av året, men den kom ut i 2008. Vinneren blir derfor I Was a King, som kom med et sjøltitulert album i januar. Fjorden Baby! fortjener også hederlig omtale, spesielt for låtene "Karoline" og "Anorektisk utopi".
Årets konsert: Animal Collective på Rockefeller. Det er mange år siden jeg har vært på en så forrykende konsert. Bandets massive lydkakofoni truer hele tida med å falle fra hverandre, men like plutselig som alle rytmer og melodier går i oppløsning, bindes de sammen igjen. Uforlignelig!
Årets bok: Jeg har ikke lest så mange bøker som er utgitt i 2009, faktisk bare én, så her er valget enkelt. Vinneren er Nicolas Bourriaud med The Radicant, som handler om kunst i globaliseringens tidsalder. Boka er ikke spesielt bra, men jeg har i det minste lest den. Jeg har naturligvis lest flere andre bøker også, men de er gitt ut for lenge siden.
Årets kunstverk: Hellebou, ei blekke produsert av en gjeng ungdommer som invaderte ei hytte på Hellebu i Telemark sommeren 2009 for å lage kunst og musikk.
Årets nedtur: I høst har alle mast om John Olav Nilsen & Gjengen. Fuck John Olav Nilsen, han suger. Hans sutrete gatepoesi kler bare de tilhørende låtklisjeene i den forstand at begge deler er latterlig og banalt. Nilsen er hensunket i myten om følelsesmessig autentisitet, det er lidelse og desperasjon, men Loddefjord har ingen virkelig smerte å by på, bare syt og kjedsomhet.
Slik var 2009. Vi får håpe 2010 blir bedre.
Om dybde
for 4 år siden
4 kommentarer:
Ah, en åndsfrende. John Olav Nilsen er den mest overvurderte artisten jeg har vært borti, og slett ikke det rockegeniet en samlet presse vil ha meg til å tro. Møkkafyr.
Godt valg av årets album også. Jeg leste heller ikke mange bøker utgitt i 2009, men Knausgårds gigantomane prosjekt er aldeles strålende, og kan anbefales.
Problemet ditt vis a vis john olav nilsen og gjengen er at du bor i oslo og dermed ikke har klart å unngå å bli infisert av hipsterviruset. Ikke bare det, men det som også ser ut til å være et gammalt hisptervirus, det som redd for at noe skal prøve å være autentisk. Litt nittitallshipster med andre ord. Sammen med fjorden baby er dette bergensmetafysikk, og det er noe helt annet enn å vase rundt i indielandsbygda deres ;)
Det er jo John Olav Nilsen som er hipsteren her. Det er han som har sleik og røde lepper og gjør seg til på fjernsynet. Og ærlig talt, "Bergensmetafysikk"? Det er jo bare et en tom frase du bruker for å få det til å virke dypt og nyskapende. I virkeligheten er det grunt og forutsigbart.
Det har ingenting med Oslo og hipsterbasiller å gjøre. Det har utelukkende å gjøre med at denne musikken er dørgende kjedelig.
Animal Collective har det med å ha fortryllende konserter. Merkelig, det der. (:
Hei på bloggen din, forresten!
Legg inn en kommentar