Oslo og fuglene

Oslo er klassedelt selv mellom fugleartene. Det er en observasjon jeg har gjort denne våren. Jeg bor øst i byen i et område hvor det er forholdsvis mange trær og grønne områder. Hvilke fugler holder til her? Jo, duer og måker ... arbeiderklassefugl. Hvis jeg tar 37-bussen til St. Hanshaugen, derimot, er det helt andre fugler jeg møter på. Der oppe bor det fornemme fuglearter som svarttrost, kjøttmeis og bokfink.

Det er som sagt nok av trær og grøntområder i mitt nærområde. Likevel er det ikke spesielt pent her. Jeg har mange ganger lurt på hva forskjellen egentlig koker ned til. Hva er det, helt konkret, som gjør at St. Hanshaugen er så mye penere enn Oslo øst? Jeg har fortsatt ikke kommet fram til noe fullgodt svar. Stort sett består jo disse stedene av det samme: bygårder, asfaltveier og enkelte grønne lunger.

De eneste åpenbare forskjellene jeg har registrert, er at det er langt mer graffiti her øst, og at planteveksten her øst er langt villere. Langs veiene i mitt nærområde bugner det over av ugras, men på St. Hanshaugen er alt luket og velfrisert. Her i området er det graffiti på enhver tilgjengelig flate, på St. Hanshaugen ikke.

Problemet er at disse to faktorene i utgangspunktet burde telle til østkantens fordel. I prinsippet foretrekker jeg vill plantevekst foran velfriserte haver, og i utgangspunktet foretrekker jeg også graffiti foran monokrome betongvegger. Så hva er galt?

Dikteren

I går publiserte Klassekampen en tekst av Stein Mehren, fragmenter av en sjølbiografi som forfatteren ifølge ingressen aldri vil fullføre. Det var fengslende lesning. Hans tekstfragmenter kontrasterer på mange måter min oldemors dagbok, som er omtalt i loggføringen nedenfor. De bakenforliggende prosessene er de samme, men tankene høyst forskjellige.

I dag fyller Stein Mehren 75 år. Som min oldemor opplever han at helsa svikter. Han lider av Parkinsons sykdom og bor i dag på et aldershjem i Oslo. Mot slutten av sitt tekstfragment skriver han: "Jeg sitter og ser på at hendene mine skjelver, mens jeg skriver, mens jeg skriver min livsskrift, biografos, inn i språket. Jeg er redd. Redd for sykdommen som blir verre."

"Jeg har nå kun erindringen tilbake", skriver min oldemor. Stein Mehren skriver: "Å leve er å glemme. Glemme så minnene forvandles til erindring. Jeg har glemt mye. Jeg har en stor og glødende erindring i meg."

Stein Mehren er en lærd mann. Og han er ikke redd for å vise dette. Et sted skriver han: "Jeg skrev omtrent følgende: Jeget er sperret inne i et selv som jeget ikke kan styre. Det er underlagt mytiske krefter som det ikke er seg bevisst."

Stein Mehren har lest sin Nietzsche. I Slik talte Zarathustra står det: "Bak dine tanker og følelser, min bror, står en mektig myndighet, en ukjent vismann – han heter Selvet. I ditt legeme bor han, han er ditt legeme". Videre: "Ditt Selv ler av ditt jeg og dets stolte krumspring. 'Hva betyr nå disse springende tanker og denne tankeflukt?' sier det til seg selv. 'En omvei til mitt mål, Jeg holder selv jegets tøyler og inngir jeget dets begreper.'"

I sin skjulte henvisning til Nietzsche forteller Mehren oss dypest sett om sin egen livsanskuelse, om en dikters livsanskuelse. Dikteren finner ingen trøst i erindring og takknemlighet. Dikteren trives ikke best med å sitte igjen med seg selv og tankene sine. Dikterens liv handler om skapelse.

Nietzsche skriver: "Jeg sier dere: deres Selv vil nå selv dø og vender ryggen til livet. Det formår ikke lenger hva det helst vil: å skape ut over seg selv. Det er hva det helst vil, det er dets dypeste begjær. Men nå er der blitt for sent til det: – så vil dette Selv dø."

Takknemlighet

Min mor har fått seg en underlig, men prisverdig ny syssel. Hun har begynt å transkribere slektas gamle brev og dagbøker. Dette er et nitid arbeid. Det er snirklete håndskrift det er snakk om, så det lar seg ikke uten videre gjøre å skanne de gamle dokumentene og simpelthen sette i gang et program som kan analysere teksten og forvandle den til et standardisert format. Min mor transkriberer for hånd.

Blant de mange dokumentene hun har transkribert, er min oldemors dagbok. Den skrev hun i hvert nyttår gjennom mange år, og også ved andre viktige anledninger. For det meste er dette familiens hvem, hva, hvor. Alle giftermål, fødsler og dødsfall i nær slekt er pliktskyldig registrert, og i tillegg får vi vite hvor folk har reist og hvilke skip som har brakt dem av gårde. Det er likevel noen tråder som lar seg følge i dagboka, og disse trådene henger tett sammen med hverandre. Det er for det første livets forgjengelighet og menneskets ferd fra vital voksenalder til alderdom, sykdom og død. Dernest savnet og melankolien over det tapte. Og til slutt min oldemors takknemlighet.

Første innlegg, nyttår 1936, begynner nøkternt: "Mamma fikk hjerteslag første nyttårsdag og døde stille og rolig 4de dag. Ble begravet den 9. januar." Mer skriver hun ikke om den saken. De første årene er dagboka for det meste viet barnas gjøren og laden, og det er ikke mye fortvilelse å spore. Dagboka forandrer derimot karakter under krigen. Den 9. april 1940 skriver hun: "Ja, hva skal jeg skrive? Det som er hendt, kan en umulig forstå. Min datter og jeg satt og badet min sønn, og min andre datter var gått inn i stuen og slo på radioen før hun skulle gå på skolen. Så kommer hun inn til oss: 'Tyskerene har tatt Bergen, Oslo, Stavanger, Egersund, Haugesund' og så videre. Jeg sa bare: 'For noe stort tøv!' Men mens vi sto slik, kom de første store flyene seilende og skulle til Sola! Det var forferdelig."

I krigsårene faller et mørke om dagboknotatene. Nyttår 1945 skriver hun: "Ja, nå er det igjen et nytt år. Det er som det står i sangen 'Gud vet hva året bringer'. Krigen varer, og vi står så uforstående. I julen hadde vi det bare godt. Det er bare så vondt å tenke på all elendigheten vi hører om." Så kommer heldigvis en jubeldag: "Ja, i dag jubler alle. Der er fred – der er fred. Krigen er slutt. Dette var søndag 6. mai, men ingen kunne riktig tro det, og alle gikk enda og ventet mer bekreftelse. Så vi satt borte hos min datter hele dagen, og ryktene svirret, men alle begynte vi å føle en lettelse, men så hadde det jo vært opprop at vi måtte ta det med ro og vente. Mandag den 7ende holdt ryktene opp, og vi forsto at det gudskjelov måtte være sant, men da hadde vi så sikkert ventet invasjon eller borgerkrig, så det var så vanskelig å få tro dette og på denne måten. Så da vi skulle feire den 8ende som frihetsdag, forsto vi jo at dette vidunderlige nå var virkelig. Da alle flagg for til topps, og alle barnene fór i gatene med flagg, var det som en nå først forsto hva vi har savnet som bare det. Om ettermiddagen var det fest i parken."

Så kom freden, men med den kom også alderdommen. Nyttår 1948: "Å, slik årene går. Tror det er når en er blitt gammel det går så fort." Nyttår 1949: "Nå er det et nytt år, og en står og tenker både frem, men helst tilbake, og så ser en hvor lite en har maktet i alle årene. Å ja, det er smått stell for min del!" Nyttår 1951: "Ja, nå er julen over igjen. Det ser ut til at vi alltid skal være syke i julen." Nyttår 1952: "I dag sitter jeg her med minnene mine. Det er 50 år siden jeg ble forlovet. Å ja, den er ikke fattig som har gode minner. Jeg har nå kun erindringen tilbake. Gud, la meg aldri, aldri glemme den!"

Fra en nøktern stil i mellomkrigstida er det nå et stillferdig tungsinn som har tatt over. Desto mer framtredende blir derimot hennes viktigste middel for å jage vekk de vonde tankene: takknemligheten. "Ja, jeg har så meget å takke Gud for", skriver hun ved nyttår 1952. Høsten samme år er saken blitt mer akutt: "Jeg har nok ikke vært så god. Ikke for det, dette i hjertet har jeg hatt lenge, men det blir vel mer slit etter hvert. Det er bare å gjøre seg ferdig. Forstår jo nå at reisen snart er slutt. Å, så får Gud ta takk for reisen. Det har vært herlig. Både opp og ned, med mange store feil fra min side, men likevel kan jeg bare takke."

1949: "Fikk i dag telegram om at min bror var død i går. Det ble så tungt for meg. Tankene kommer og går, og da stanser de ved mamma med en inderlig takk for alle herlige, lyse barndomsminner. Å, for en rikdom vi fikk med oss i livet. Livet ble opp og ned, men minner er en herlig gave som vi må takke for."

Jeg tviler ikke på at takknemligheten var en god trøst i tunge stunder. Ved veis ende bør man ikke la seg tynge av livets forgjengelighet, men være takknemlig for det man har fått. Takknemlighet er en oppløftende følelse. Problemet er bare at den forutsetter at man har noen å rette takknemligheten mot.

Langt verre er det når man ikke lenger har noen Gud å takke.

Nyttår 1953: "Jeg var ute hver dag i julen og det gikk godt, men ser jeg trives best med å sitte her med meg selv og tankene mine."

Kulturkanalen

De siste ukene har jeg lagt til meg en ny vane. Jeg har begynt å høre på NRK P2 på formiddagen. Det er virkelig noe helt annet enn P1, som tidligere var min foretrukne frekvens. Jeg fikk aldri noen glede av Nitimen og Østlandssendingen. Likevel vurderte jeg ikke P2. "Der spiller de jo bare klassisk musikk", tenkte jeg, fordomsfull og uvitende som jeg var.

En kort periode gikk jeg over til P3. Det var ulidelig, så jeg gikk raskt tilbake til P1. Fortsatt like kjedelig, og dårlig signal attpåtil. Det var nærmest ved ren desperasjon jeg dreide modulatoren opp til 100.00 MHz. Det viste seg å bli et lykketreff.

I dag er det altså perler som Mozart og Madonna, Sånn er livet, Mytekalenderen, Radioselskapet og Verdt å vite som surrer og går i bakgrunnen. Jeg blir til stadighet forbauset over hvor mye kunnskap som formidles i disse programmene. Her er det alltid rom for lange intervjuer med forskere så vel som politikere og kunstnere, man får formidlet til dels vanskelige resonnementer, og man serveres etterlengtet bakgrunn for de aktuelle sakene i mediebildet.

Det programmet som gir meg mest glede, er Mytekalenderen. Det er kort programpost, kun ti små minutter, men likevel er den preget av en ro og andektighet som man sjelden opplever i vår tid. Til tonene av Vivaldis fagottkonsert i e-moll forteller Terje Nordby om de merkeligste skikkelser i menneskets historie, og selv fortellingen om en obskur jarl blir en fengslende røverhistorie.

I en tid hvor pressen er preget av et allment forfall, er det befriende at det fortsatt finnes slike programmer. Det er nesten så man får en nyvunnen tro på mennesket.

Begrepets klang

Noen ganger kan en setning alene utløse ei lang tankerekke. Det gjorde den følgende setningen fra What is Philosophy? av Gilles Deleuze og Félix Guattari:

Some concepts must be indicated by an extraordinary and sometimes even barbarous or shocking word, whereas others make do with an ordinary, everyday word that is filled with harmonics so distant that it risks being imperceptible to a nonphilosophical ear.

Den utløsende mekanismen i sitatet er koblingen mellom ord og klang. Det er en metaforisk kobling som er like treffende som den er villedende. Med andre ord, den er interessant. En teori er innkapslet i metaforen: På samme måte som en tone består av både grunntone og ei rekke overtoner, består et ord av både grunnbetydning og ei rekke overbetydninger. Disse overbetydningene vil alltid klinge med når vi bruker ordet.

Det er lett å si seg enig i en slik teori. Når det likevel er en farlig teori, er det på grunn av en avgjørende forskjell som forblir skjult: Mens overtonerekka er naturlig, er rekka av betydninger arbitrær. For tankerekkas skyld er jeg villig til å overse den forskjellen et øyeblikk. Jeg vil heller snakke om klang.

Klangens prinsipp er enkelt: Utgangspunktet er en grunntone, det vil si regelmessige svingninger ved en viss frekvens, for eksempel tonen C, som svinger ved 66 Hz. Denne tonen har så ei naturgitt overtonerekke hvor svingningstallet for hvert trinn øker med et tall tilsvarende grunntonens svingningstall. Den første overtonen, c, ligger én oktav høyere, ved 132 Hz. Så følger en annen overtone 66 Hz over der igjen, g, og dermed hører vi kvinten til c. Slik fortsetter det: Tredje overtone, c', er kvarten til annen overtone, fjerde overtone, e', er durtersen til tredje overtone, femte overtone, g', er molltersen til fjerde overtone og så videre.

Dette er som sagt gitt oss fra naturens side. Grunntonen klinger aldri alene. Det er riktignok mulig å manipulere styrkeforholdet mellom tonene — hvordan dette skjer, bestemmer lydkildens klangfarge —, og ved hjelp av teknologiske anretninger kan vi også produsere en mer eller mindre ren sinustone. Den kan nok ha sin nytte, men likevel: Den låter alltid død. Enhver tone uten klang forblir tørr og grå. Først når tonen er mettet, oppfatter vi den som varm og levende. Den klangrike tonen er alltid den mest tiltrekkende.

Så er spørsmålet: Er det ikke slik også med ordet? Er det ikke nettopp det betydningsmettede ordet som er det mest tiltrekkende? De ordene som har en så mangfoldig og uutgrunnelig historie at vi aldri blir ferdige med dem, ord som rommer en overflod av uregjerlig betydning, nettopp disse ordene er varme og levende.

Så snart bruken av ordet blir stringent, så snart ordet blir stående tjoret i en vitenskapelig sjargong, er det som om livet sjøl blir tappet ut av det. Vitenskapens mest presise begreper, og da spesielt de begrepene som er tatt fra hverdagsspråket og deretter satt inn i en ny diskurs hvor de kun tilkjennes en uhyre stram betydning, minner så visst om toner uten klang. Jeg vil faktisk gå enda lenger, jeg vil gå så langt som til å hevde at det å vitenskapeliggjøre et ord, er å fjerne det fra dets natur.

Skal vi gjøre tonen ren, må vi utsette den for en streng teknologisk disiplinering. Kun de mest presise instrumenter kan frambringe en tone uten klang, og så snart tonen støter mot en resonansflate, bryter forsøket sammen. Tonen vil alltid finne veien hjem til sin natur. Slik er det også med ordet. Ved hjelp av tankens strenghet kan vi luke vekk hele rekka av konnotasjoner, men så snart vi slipper ordet ut i samtalen, vil betydningselementene finne sammen igjen. Vi vil aldri lykkes i å frigjøre ordet fra alle de betydningene som klinger med når vi bruker det i en samtale, og i den grad vi lykkes, øver vi vold mot det.

Klang er altså, vil jeg hevde, noe som tilhører ordet fra naturens side. Og likevel har vi dette grunnleggende skille mellom det naturlige og det arbitrære. Nå sikter jeg ikke til betegnerens vilkårlighet, her er det jo ikke noe skille mellom ord og tone: Det at svingninger ved 66 Hz har fått navnet C, er like arbitrært som det at ordet ord heter "ord". Det jeg derimot sikter til, er betydningenes vilkårlighet. Ordets betydninger er ikke fastlagt av naturen sjøl, men forskyver seg i tid og rom.

Det er sjølsagt mulig å hevde, som noen også gjør, at betydningen er naturbestemt. I så fall er det bare ordets klangfarge som er arbitrær og lar seg manipulere. I mine ører klinger ikke dette godt. Det skulle være tilstrekkelig å vise til noe så elementært som ordet ord: λόγος (lógos). Johannes' evangelium begynner slik: Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος, "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." Når vi sporer Ordet tilbake til λόγος, ser vi tydelig at forskyvningene i begrepets betydning ikke kan reduseres til endringer i klangfarge. Tvert imot finnes det begivenheter i dette ordets historie hvor helt nye frekvenser blir koblet inn og satt i bevegelse.

Det kan knapt tenkes et ord som belyser Deleuze og Guattaris formaning bedre enn λόγος. Det er et ord som i gresk filosofi har overtoner som bare meget svakt klinger med i dets norske oversettelse; hvem tenker vel på ordet som "universets ordnende prinsipp"? Sjøl overtonene fra kristen mytologi er nærmest uhørlige for oss, enda fjernere er de særegne overtonene som stammer fra det hebraiske דבר (dabar). Om vi spisser våre filosofiske ører, vil vi likevel oppdage at det er et usedvanlig rikt ord vi har med å gjøre. Flere tusen års historie klinger med. Det er ingenting naturgitt ved denne klangen, ingen lovmessighet kan forklare at betydningene "orden", "fornuft", "definisjon", "tale" og "ting" alle skal være innkapslet i ordet ord. Klangen er vilkårlig, et resultat av menneskehetens kreativitet.

Hittil har ikke klangmetaforen tilført mye nytt, det skal jeg gladelig innrømme. Det jeg har skrevet hittil, er som banaliteter å regne. Metaforen blir derimot mer interessant når vi i stedet for å undersøke ord i seg sjøl, undersøker hvordan ord kobles sammen. La oss igjen ta utgangspunkt i samklangens enkle matematikk: Jo enklere forholdstallet mellom tonenes svingningstall er, desto bedre harmonerer de. Best harmonerer følgelig to toner som ligger én oktav fra hverandre. Man får da forholdstallet er 1:2; man halverer strengens lengde, og svingningstallet fordobles. Dernest følger kvintintervallet, hvor forholdstallet er 2:3, og slik fortsetter det. Det hele danner et vakkert matematisk system.

Her kan vi igjen trekke en parallell til tenkning. For har ikke mennesket i alle tider hatt en forkjærlighet for tanker som harmonerer? Vi kobler stadig sammen våre begreper i nettverk med det mål for øyet at de sammen skal danne et koherent hele, og vakrest er det når ordene klinger i hverandre, når vi opplever et sammenfall av betydningselementer som klinger i flere ord samtidig og på den måten danner et lim mellom dem. Samtidig vet vi at disse systemene står i fare for å bli stillestående, harmoniske til det kjedsommelige. Harmoniene må brytes opp av kontrast og komplementaritet. Slik danner vi sammensatte systemer som på sitt beste er som velkomponerte symfonier: et vakkert samspill av kontinuiteter og brudd.

Her må det skytes inn at så godt som all musikk er gjenstand for temperering. Vi har justert tonene på våre instrumenter for å gjøre overgangen mellom ulike tonearter smidigere, noen Hertz her, noen Hertz der, alt for å gjøre det mulig å modulere. Vi er så vant med denne tempereringen at vi slett ikke hører den, tvert imot er det de naturlige harmoniene som får oss til å stusse. En slik temperering gjennomgår også ordene. Vi finjusterer til stadighet ordenes betydninger for å kunne overføre dem fra det ene feltet til det andre. Bare litt forskjøvet, så lite at vi ikke merker det, og med ett kan vi modulere til en ny diskurs. Vi utvikler begrepsapparater med en likesvevende temperatur, overlegne kun i den forstand at de virker.

Det finnes heldigvis et alternativ til det vakre så vel som det praktiske. Jeg vil understreke dette: heldigvis. For jeg fascineres ikke av tradisjonell musikk, og like lite av tradisjonell tenkning. Det er vakkert og behagelig, ja visst, men det griper meg ikke. Det som griper meg, er musikk og tenkning som har frigjort seg fra kravet om harmoni. Igjen kan vi trekke en parallell: Vår tids kunstmusikk — atonal musikk, friimprovisasjon og så videre — har oppstått samtidig med det vi kan kalle en atonal tenkning. Deleuze og Guattaris tenkning er i seg sjøl et framragende eksempel på dette, på en tenkning hvor begrepsapparatene opptrer som klusterakkorder, hvor betydningen hele tida utsettes for små og store forskyvninger, hvor begrepene interfererer og noen ganger dissonerer så det skjærer i ørene.

Man kan sjølsagt ikke gå god for en slik atonalitet uten videre. På sitt verste er den bare irriterende. Det som likevel gjør den så befriende, er at den åpner for en enda større klangrikdom enn det harmoniske. På sitt beste er den atonale tenkningen like ustabil som den er vital, like sprikende som den er mettet, like uforståelig som den er ekspressiv. Det er kreativitet i anarkisk utfoldelse, endelig frigjort fra sannhetens lenker.

Denne frigjorte kreativiteten er riktignok noe helt annet enn kaos. Atonalitet er ikke det samme som støy. Det arbitrære er ikke tilfeldig, men valgt. Musikk er verken orden eller kaos: Det å lage musikk er like mye å skape orden i det kaotiske som å innføre kaos i det ordnede. Det å forstå musikken ut fra begreper som orden og kaos er i det hele tatt å misforstå musikkens vesen. Musikken er ren skapelse.

Slik er det også med begrepet.

Journalistikkens grense: Om hvorfor Klassekampen er ei bedre avis en Aftenposten...

Den siste uka har Aftenposten skrevet mangt og meget om "moralpolitiet" på Grønland: Folk som etter sigende røsker øreproppene ut av ørene dine, irettesetter deg, hetser homofile, spytter på de frafalne, kjefter på folk som småspiser under ramadan, spionerer på ungdommen, sender stygge blikk mot kvinner og hva det nå skulle være. Det er muslim mot muslim, muslim mot hedning og muslim mot alt som er norsk og godt. I denne artikkelserien har Aftenposten utført et solid journalistisk håndverk, det skal jeg være den første til å innrømme. Avisa har besøkt Grønland, snakket med folk, gravd fram et vell av kilder. Alt i alt er det en imponerende og velregissert artikkelserie, og Aftenpostens journalister har all grunn til å føle seg stolte, flinke som de har vært til å gi ofrene en stemme og løfte saken opp på den politiske dagsordenens høyeste nivå.

Det er godt håndverk, men ikke grensesprengende. Tvert imot, vil jeg si, har Aftenposten støtt mot journalistikkens grense. Den går omtrent ved Tøyengata; Aftenposten har ikke nådd stort lenger enn til Grønlands torg.

I sin artikkelserie har Aftenposten i det store og hele snakket med to typer kilder: (1) Folkelige kilder som underbygger avisas skremmende fortellingen om moralpolitiet, og (2) kilder som kommenterer denne fortellingen fra et politisk perspektiv. Det Aftenposten ikke har gjort, er å få moralpolitiet sjøl i tale. I Aftenpostens artikler forblir mørkemennene mørke, de blir ikke stilt fram i den lysningen som journalistikken på sitt beste kan være.

Det er nok mye å forlange av ei avis at den skal få slike folk i tale. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ut hvem de er. Og finner du dem, kan det være vanskelig å få dem i tale. Og skulle de likevel si noen ord, er det langt fra sikkert at de er ærlige. De vil ha all grunn til å strø sukker på sine moralistiske og frihetshatende handlinger, pakke dem inn i en bløt legering av ansvarlighet og omsorg. Nei, journalistikkens lys når nok ikke inn i dette mørket.

Ja, slik kunne Aftenpostens journalister fortsatt i det uendelige, ser jeg for meg, alltid med et nytt argument på lur, alltid en god unnskyldning i ermet.

Det må derfor være forstemmende for dem at Klassekampen fikk moralpolitiet i tale. Og det med enkelhet: Det var bare å gå inn i en butikk og begynne å prate.

2009

Hva skjedde egentlig i fjor? Mye rart skjedde i fjor, og hadde dette vært en sånn utleverende og intim fjortisvevlogg, skulle jeg gjerne lagt ut om det. Men dette er ikke en fjortisvevlogg, det er en kjedelig vevlogg om språk, journalistikk, politikk og kultur. Og når året skal oppsummeres, handler det naturligvis om kultur.

Årets album: Det er vanskelig å kåre årets album, men jeg tror det må bli Veckatimest av Grizzly Bear. Grunnen er rett og slett at det er denne skiva jeg hørte mest på i fjor. På en sterk andreplass kommer Merryweather Post Pavilion av Animal Collective. Jeg må også gi hederlig omtale til Bat for Lashes, St. Vincent og Fever Ray, alle tre har kommet med sterke utgivelser.

Årets norske album: Jeg kjøper sjelden norske album, men i fjor hørte jeg en del på norsk musikk, først og fremst på Spotify. Egentlig var det The Island av Lars Myrvoll som ga meg mest glede i løpet av året, men den kom ut i 2008. Vinneren blir derfor I Was a King, som kom med et sjøltitulert album i januar. Fjorden Baby! fortjener også hederlig omtale, spesielt for låtene "Karoline" og "Anorektisk utopi".

Årets konsert: Animal Collective på Rockefeller. Det er mange år siden jeg har vært på en så forrykende konsert. Bandets massive lydkakofoni truer hele tida med å falle fra hverandre, men like plutselig som alle rytmer og melodier går i oppløsning, bindes de sammen igjen. Uforlignelig!

Årets bok: Jeg har ikke lest så mange bøker som er utgitt i 2009, faktisk bare én, så her er valget enkelt. Vinneren er Nicolas Bourriaud med The Radicant, som handler om kunst i globaliseringens tidsalder. Boka er ikke spesielt bra, men jeg har i det minste lest den. Jeg har naturligvis lest flere andre bøker også, men de er gitt ut for lenge siden.

Årets kunstverk: Hellebou, ei blekke produsert av en gjeng ungdommer som invaderte ei hytte på Hellebu i Telemark sommeren 2009 for å lage kunst og musikk.

Årets nedtur: I høst har alle mast om John Olav Nilsen & Gjengen. Fuck John Olav Nilsen, han suger. Hans sutrete gatepoesi kler bare de tilhørende låtklisjeene i den forstand at begge deler er latterlig og banalt. Nilsen er hensunket i myten om følelsesmessig autentisitet, det er lidelse og desperasjon, men Loddefjord har ingen virkelig smerte å by på, bare syt og kjedsomhet.

Slik var 2009. Vi får håpe 2010 blir bedre.