Kvelertak på pengestrømmen

Romjula er tida for å oppsummere finansåret 2008. Bankene har fortsatt problemer med å stole på hverandre, er konklusjonen fra næringslivsjournalistene og mediekommentatorene. I mine øyne har de god grunn til det.

Gjennom hele finanskrisa har mediene hatt et besynderlig naivt syn på bankenes rolle. Det er blitt gjengs å ty til en patologisk forklaring på problemet: Bankene lider av angst, de har pådratt seg et nervøst sammenbrudd. Problemet er etter sigende at bankene er blitt redde for å låne ut penger til hverandre. De har begynt å tvile på nabobankens betalingsevne og økonomiske stilling, eller likviditet og soliditet, som det heter. Fordi de frykter at låntakerne ikke skal makte å betale sitt lån tilbake, vegrer de seg for sjøl å gi ut lån, blir vi fortalt.

Det er noe rørende naivt med denne analysen. Ikke misforstå meg, forklaringen virker troverdig, frykt er trolig en relevant faktor. Men det er en annen faktor som konsekvent uteblir fra analysen: makt.

Hvis vi ser finanskrisa i et maktperspektiv, har bankene all grunn til å ruge på de mangfoldige milliardene de har fått i kreditt hos sine sentralbanker. Vi er inne i nedgangstider, og slike tider er det de sterkeste aktørene med deb største utholdenheten som går seirende ut av. Når bankene lar pengestrømmen tørke inn, er det de svakeste aktørene som først går ad undas. Sagt på en annen måte: En sterk bank har interesse av å la pengestrømmen tørke inn fordi denne tørken tar knekken på dens svakere konkurrenter.

Er pengetørken tørr nok, og varer den lenge nok, går noen av de svake bankene konkurs, mens andre igjen blir kjøpt opp. Det vi sitter igjen med, er færre og større banker som hver har styrket sin posisjon i markedet.

Det er ikke bare nervøse banker vi er vitne til. Det er også nådeløse banker.