Hvorfor skrive korrekt?

Hvorfor skrive korrekt? Jeg prøver å skrive korrekt, jeg ønsker å skrive korrekt, jeg trives med å skrive korrekt, men hvorfor? Jeg har sant å si hatt store problemer med å finne et fornuftig svar på dette spørsmålet. Jeg er i det hele tatt av den oppfatning at det ikke er mulig å skrive korrekt. Ikke fordi mine evner ikke strekker til, men fordi språket ikke strekker til.

Jeg tror Donald Davidson traff spikeren på hodet da han konkluderte med at det ikke finnes noen slik ting som et språk, i betydningen et språk som vi kan lære oss, et språk vi kan mestre. Vi må, som han skriver, gi slipp på vår oppfatning om at språket er en klart avgrenset intersubjektiv struktur som vi språkbrukere kan tilegne oss og ta i bruk. Språklig kommunikasjon er bare nok en form for samhandling med våre omgivelser: Det handler om å forstå og gjøre seg forstått, om å utføre en kommunikativ handling for å oppnå en eller annen forventet effekt. Vi språkbrukere gjør oss forstått uten å underkaste oss et på forhånd opptegnet og innlært felles regelverk for språklig kommunikasjon. Vi kommuniserer først, reglene dikter vi opp etterpå.

Dette er ikke det samme som å si at det ikke finnes regler. Det finnes naturligvis et korrekt, i betydningen mønstergyldig, språk, et språk som samsvarer med de reglene vi har diktet opp. Da er vi over på et annet problem: Hva er det som skjer når disse reglene blir diktet opp? Og når reglene først er der, hvorfor i all verden skal jeg føle meg forpliktet til å følge dem?

Utgangspunktet for de gjeldende normene i norsk er konvensjoner. Språkforskerne, språkbyråkratene og språkpolitikerne tar alle utgangspunkt i språket slik folk anvender det i praksis, og de meisler ut sine regler på grunnlag av denne bruken. Den folkelige anvendelsen av språket, derimot, den vakler, den er sprikende, mangfoldig, motsetningsfull. Så hva er en regel, annet enn dels konvensjon, dels konstruksjon? Intet annet, vil jeg si. Korrekt språkbruk er språkbruk som retter seg etter det mønsteret et lite knippe med kyndige mennesker har bestemt seg for å gi status som lov. Noen har skrevet at det er korrekt, og derfor er det korrekt, men hva så?

Jeg føler meg ikke drevet av en indre trang til å la meg underkue av språkpolitikernes kommunikative bolverk. Likevel ønsker jeg å skrive korrekt. Mine beveggrunner er rent pragmatiske: Jeg ønsker å skrive korrekt i den grad det tjener den språklige kommunikasjonen, i den grad det myndiggjør meg i den språklige samhandlingen med mine omgivelser.

Den viktigste beveggrunnen, derimot, er ergrelse. Skrivefeil irriterer, korrekt språk plager ingen.