Vagina dentata

Fra tid til annen støter jeg på artikler som forteller meg at jeg lider av kastraksjonsangst. Nærmere bestemt forteller Freud meg, via sine akademiske fotsoldater, at jeg lider av kastraksjonsangst, akkurat som lille Hans i sin tid gjorde. Angsten springer ut av min tidlige erkjennelse av at kvinnen er blitt kastrert, hun har fått sin penis og sine testikler fjernet. "Det var nok en straff," tenkte jeg, "og trår jeg feil, blir jeg straffet på samme måte." Slik oppsto min kastraksjonsangst, og siden er den blitt hengende ved.

Jeg må vedgå at jeg aldri har merket noe til denne angsten. Jeg våkner ikke skrekkslagen på natta fra bildet av mine testikler som løsner og faller til jorda lik modne epler en tidlig høst. Jeg nærer heller ikke, slik lille Hans gjorde, noen framtredende frykt for hester. Det at kastraksjonsangsten ikke gir seg til kjenne, er likevel ikke noe holdepunkt for at jeg ikke lider av den. Det betyr bare, har jeg forstått, at den hviler i det underbevisste—jeg har fortrengt den. Det er for øvrig det geniale med psykoanalysen: Den lar seg aldri falsifisere, den kan aldri slå feil.

Nåvel, kastraksjonsangst eller ei, det jeg egentlig skulle si noen ord om her, er kvinnens mensturasjonssyklus og dette vidunderlige fenomenet som går under navnet vagina dentata. Det var en usedvanlig fascinerende vevlogg som penset meg inn på dette sidesporet i mine mentale skinneganger. Vevloggen består av en serie in vivo bilder av en skjede, tatt hver dag gjennom den fire uker lange syklusen.

Innerst i skjeden ser vi livmormunnen, og det var dette synet som umiddelbart fikk meg til å tenke på denne mytologiske skapningen som gror tenner i sitt gap. Vagina dentata, ei fitte med tenner, et beist som biter manndommen av.

Er det min kastraksjonsangst som har bitt seg fast?